Velger å tro: Det tok Wenche nesten et halvt århundre å bli ferdig med fordømmelsen fra frikirkeforstanderen. Nå velger hun å tro at han ikke hadde gjort det samme i dag.
Siv Lyngstad

Wenche kommer aldri til å glemme brevet hun fikk: – Du er fanget i Djevelens listige garn. Besudlet av det verdslige og nedrige

Hun var atten da hun ble dømt til et etterliv i helvete av forstanderen i ei frikirke. I et halvt århundre har opplevelsen merket henne – på godt og på vondt.
Av
Publisert

Wenche Strømdahl (66) er best kjent som en aktet skuespiller ved Trøndelag Teater, en positiv, sprudlende og karismatisk dame med kvalitet stemplet over opptredener, liv og levnet. I dag er hun verdsatt for det hun står for. En gang så det imidlertid annerledes ut.

– Jeg velger å tro at han ikke hadde gjort det samme i dag. Og den selvbiografiske forestillingen «Dømt til evig fortapelse» er ikke en hevn, sier Wenche med et av sine lyse smil.

Romanverdig oppvekst

Jordmora kom med fiskeskøyte ut til havgapet. Men innen hun kom fram, var Wenche født. Rundt dem lå havet, åpent og 4 kilometer bredt. For Wenche er fra «Hutaheiti, eit sted ingen skulle tru nokon kunne bu», som hun selv ordlegger det.

I Rødøy kommune, langt nord i Lofoten, ble hun født på den eneste gården under Blokktinden.

– Den lå der alene. Det er et turistmål i dag, tilføyer hun om det vakre, 1032 meter høye fjellet som skyter ut av havet og opp i himmelen.

Soulmate: Wenche Strømdahl (66) har vært gift med mannen hun kaller sin soulmate, skuespillerkollega Hallbjørn Rønning (t.h.), i 42 år.

Soulmate: Wenche Strømdahl (66) har vært gift med mannen hun kaller sin soulmate, skuespillerkollega Hallbjørn Rønning (t.h.), i 42 år. Foto:

Far var fisker, og da hun skulle begynne på skolen, fraktet han henne til skoleinternatet i båt.

– Man visste at man skulle på internat når man ble sju. Det var bare sånn det var. Vi var en uke borte og en uke hjemme. I min uke var vi en gutt og en jente der. Han bodde på gutteloftet, og jeg bodde på jenteloftet. Heldigvis var vi to, smiler Wenche.

– Hvem tok hånd om dere?

– Vi hadde en pedell der, ei ugift dame som ga oss mat og fikk oss på skolen.

– Ga hun dere omsorg?

– Nei, men jeg hadde kanskje ikke vært mottakelig for det heller. Det var mye hjemlengsel – internatet var ikke all verden. I dag hadde det nok vært omsorgssvikt, humrer hun.

Wenche ser imidlertid det positive i det meste: – Det gode med det er at man blir tidlig selvstendig. Og man lærer konsekvenser: Når buksa er våt, er den våt, og du har ikke andre bukser å ta på deg. Det ble også til at foreldrene mine stolte veldig på meg. De har alltid heiet meg fram.

«Du vil ende i det ytterste moerke»

På Wenches forsøksgymnas ble hun utvalgt til utveksling i USA.

– Det årsoppholdet formet meg, smiler hun.

Wenche kom fra et ordknapt samfunn og satte stor pris på amerikanernes forkjærlighet for kommunikasjon. Det var der, i den lille byen Silverton, nær Salem i Oregon, at hun forelsket seg i teater. Da hun kom hjem til Norge igjen, ble hun intervjuet av Nordlandsposten.

«Wenche skal bli skuespiller» annonserte avisen til kjente og ukjente.

– Reaksjonen til frikirkeforstanderen kom som lyn fra klar himmel. Jeg var aktiv i det kristne miljøet i Ørnes, der gymnaset mitt lå, og jeg elsket Ten Sing. Men det som var så pussig var at han ikke kjente meg. Vi hadde sunget i hans kirke, men det var alt. Jeg var jo i statskirken, jeg, sier Wenche og rynker brynene ved tanken på det som skjedde.

– Han sendte meg et brev. Det var bare trekvart side langt, og man skulle tro at det ikke hadde noe å si for meg. Men han var en autoritet, og den gang var vi ungdommer ydmyke. Det var kanskje derfor ordene hans fikk sånn en innvirkning på meg, sier hun.

Fyller kirkerommet: Wenche Strømdahl ser lita ut når hun entrer kirkerommet, men i løpet av sekunder fyller hun Sakshaug nye kirke med sin historie, sin angst og sin livsglede.

Fyller kirkerommet: Wenche Strømdahl ser lita ut når hun entrer kirkerommet, men i løpet av sekunder fyller hun Sakshaug nye kirke med sin historie, sin angst og sin livsglede. Foto:

I forestillingen «Dømt til evig fortapelse», siterer hun brevet fra forstanderen:

«Du er kommet på ville veier. Som Guds stedfortreder på jord, ser jeg meg nødsaget til å sende deg disse ord: Vend om fra denne villfarelse som vil føre deg lukt i fortapelsen. Du er fanget i Djevelens listige garn. Besudlet av det verdslige og nedrige. Teateret er Djevelens verk. Det vil føre død og fordømmelse over deg. Til slutt vil du ende i det ytterste mørke.»

Livet ble svart for Wenche en stund.

– Snakket du med noen om brevet?

– Jeg rev det i stykker. Jeg bodde sammen med bestevenninnen min, og hun og to andre var de eneste jeg delte innholdet med, forteller Wenche.

Hun smiler når hun tenker på hva venninnene har betydd for henne siden.

– Hver gang vi møtes, kommer Brevet opp: «Tenk at han sendte det!» Det blir mer og mer uforståelig.

– Svarte du ham?

– Aldri. Jeg har ikke frigitt navnet hans heller. Han er død nå, men han har ei datter. Hun kom og så forestillingen.

Krokveier

– En skal gå litt krokveier for å skjønne at man har tatt feil, sier Wenche om de første årene etter videregående.

Hun flyttet til Oslo, visste at hun ville inn på Teaterhøgskolen, men siden hun var for sein til å søke, tok hun et år på Menighetsskolen, med menighetssekretær som yrkesvalg.

– Året etter søkte jeg på Teaterhøgskolen. Da jeg ikke kom inn, tok jeg litteraturvitenskap, og det har jeg hatt stor nytte av, sier hun.

Året etter kunne hun imidlertid begynne på favorittvalget sitt.

– I 1977 var jeg en av 8 som kom inn på Teaterhøgskolen. Det var eventyrlig. Jeg danset, gråt og lo – det var en skikkelig seier, smiler hun.

Sterk støttespiller: Wenche Strømdahl (t.h.) har en sterk støttespiller i Nidarosdomens domkantor Petra Bjørkhaug (t.v.) som har komponert musikken og akkompagnerer henne under forestillingen «Dømt til evig fortapelse».

Sterk støttespiller: Wenche Strømdahl (t.h.) har en sterk støttespiller i Nidarosdomens domkantor Petra Bjørkhaug (t.v.) som har komponert musikken og akkompagnerer henne under forestillingen «Dømt til evig fortapelse». Foto:

Da Wenche ble uteksaminert, ville alle til Trøndelag Teater, som hadde Ola B. Johannessen som teatersjef.

– Det var det hotte stedet å være. Ola B. var veldig markant, smiler hun.

Etter et år i Skien, fikk hun jobb på Trøndelag Teater. Hun har blitt der siden og fant til og med mannen sin på jobben, skuespillerkollega Hallbjørn Rønning. Sammen har de Sondre (29) og Thale (24). I dag er de også besteforeldre til Sondres 9 måneder gamle tvillinger, Jacob og Elias.

– Det slo an å bli bestemor, for å si det sånn. Jeg visste jo at man kunne bli litt sprø av det, ler hun.

Turnerende liv

Teateret har gitt henne muligheten til utstrakt turnering.

– Jeg har spilt mange steder nasjonalt og internasjonalt. Det er toppen å komme ut og spille for folk som ikke går på teater til vanlig, sier hun.

– Som skuespiller har jeg en tanke om at man skal ha noe på hjertet og legge seg selv i rollen. For meg ble «Dømt til evig fortapelse» virkelig en oppfyllelse av det, sier hun.

Wenche har laget flere egne oppføringer. Hun legger dem fram for teatersjefen, men «Dømt til evig fortapelse» pitchet hun også for domprosten.

– Du verden hvor takknemlig jeg er for at de ville ha stykket. Da hadde jeg nådd målet mitt, for hvorfor kan man ikke være skuespiller og tro på Gud samtidig? spør Wenche.

Domkantor Petra Bjørken komponerte musikken og akkompagnerte henne i Nidarosdomen. Nå legger de ut på en miniturné, hvor første stopp er dagens, i Sakshaug nye kirke, på Inderøy.

Første opptreden utenfor Nidarosdomen

Wenche brukte 45 år på å arbeide seg gjennom svovelprofetens brev. I de ti siste skrev hun på sitt kritikerroste stykke.

– På ett plan er det en kunstnerisk forestilling. En skal gi liv til et menneske, men i dette tilfellet er mennesket en selv. Da blir det ikke noe filter imellom, og akkurat det har vært utfordrende: Først skal du leve deg inn i det. Så skal du frigjøre deg og se på det med objektive øyne. Da har det vært utrolig godt å få hjelp av Aslak Mø, som er en fantastisk instruktør, forteller hun.

Det Wenche ikke hadde forutsett var tilbakemeldingene fra publikum.

– Det er så mange som har hatt lignende opplevelser. Ikke nødvendigvis fra kirken, men fra autoriteter generelt. Jeg har fått så mange meldinger, brev, blomster – det er helt overveldende – og da har jeg fått min betaling. Det jeg har opplevd er til hjelp for andre, og det blir som muslingen, som lager perler. Først starter det med et fremmedlegeme i den, som irrer og sliper, til noe vakkert kommer utav det, sier Wenche.

Englevakt: På tross av svovelspådommen, mistet Wenche Strømdahl aldri troen sin. Hun er nå aktuell med miniturneen «Dømt til evig fortapelse», hvor reddende engler og englevakt tråkler seg rolig inn og ut av livet hennes.

Englevakt: På tross av svovelspådommen, mistet Wenche Strømdahl aldri troen sin. Hun er nå aktuell med miniturneen «Dømt til evig fortapelse», hvor reddende engler og englevakt tråkler seg rolig inn og ut av livet hennes. Foto:

Fredag ble monologen for første gang oppført utenfor Nidarosdomen. Det er Sakshaug nye kirke i Inderøy som fikk æren av å kickstarte en miniturné nasjonalt.

– Det er en strippet versjon uten stæsj. Vi er imidlertid avhengig av et veldig godt orgel, og det har de her. Selvfølgelig skal det mye til å matche Nidarosdomens Steinmeyerorgel, nikker hun.

Sluttet sirkel

For 48 år siden skrev en svovelpredikant et grusomt brev til en ung jente. Det hang over henne i tiår etter tiår etter tiår. I høst sluttet sirkelen seg, ikke bare med perlen fra muslingen, men med et brev til, i form av en tekstmelding.

Forstanderen er for lengst død, men dattera hans leste forhåndsomtalen om teaterstykket i Vårt Land og visste med én gang at det var faren hennes som ble omtalt.

– Hun fløy fra Bergen til Trondheim. Det gjorde hun eneste ærend for å se oppføringen. Etterpå sendte hun meg en lang melding. Hun kjente seg igjen i kampen mot sterke menn, fedre og andre. Og hun takket meg for at jeg anonymiserte faren hennes, sier skuespilleren.

Overveldende tilbakemeldinger: Wenche Strømdahl har fått overveldende tilbakemeldinger fra tilskuere som har opplevd det samme som henne.

Overveldende tilbakemeldinger: Wenche Strømdahl har fått overveldende tilbakemeldinger fra tilskuere som har opplevd det samme som henne. Foto:

Wenche har aldri angret på veien hun tok. Men hva venter på henne bak neste blåne?

– Jeg har mange hobbyer – det er mye jeg liker å gjøre. Jeg setter stor pris på gode venner, sluker bøker, nyter naturen, å løpe i skog og mark og (is-) bade etterpå. I tillegg skøyter jeg på ski hele vinteren og er veldig, veldig glad i det.

Om skuespillerkarrieren er hun mer hemmelighetsfull: – Vi får se. Jeg har så mange planer. Men det gjør jo ikke noe om jeg slutter å jobbe snart heller.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken