Virusutbruddet har avsluttet pengefesten både for Norge og for Trondheim kommune

Oslo  20190508.
Stortingspolitiker Sivert Bjørnstad (Frp).
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Oslo 20190508. Stortingspolitiker Sivert Bjørnstad (Frp). Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Foto:

Av

Politikerne i Trondheim må rett og slett prioritere knallhardt mellom ulike oppgaver og alle fromme ønsker. En øvelse jeg vil hevde man i liten grad har vært kjent med i bystyret.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Allerede før koronabølgen slo inn over landet hadde det gått opp for de fleste politikere, enten de tilhører sentrum, venstre- eller høyresida, at norsk økonomi kommer til å ha store utfordringer i årene som kommer.

Disse utfordringene, eller problemene hvis vi skal være ærlige, har bare blitt større de siste månedene. Vi løser ingen strukturelle problemer i forbindelse med virusutbruddet, selv om det er helt riktig at vi bruker mer penger akkurat nå.

Hvert fjerde år legger regjeringen frem det som kalles «perspektivmeldingen». Der gjør man opp den økonomiske situasjonen for landet, og særlig for fremtiden til statsfinansene. Denne meldingen skulle egentlig ha kommet i disse dager, men er naturlig nok utsatt. Finansdepartementet har mer presserende saker å ta seg av akkurat nå. Jeg tror likevel jeg med ganske stor sannsynlighet kan spå noe av innholdet i den uferdige meldingen. Det er egentlig bare å se på de foregående og trenden der for å se hvilken vei det bærer. De økonomiske utsiktene blir dystrere og dystrere for hver fremlagte perspektivmelding. Statens inntekter fra petroleumssektoren kommer til å bli lavere og utgiftene til folketrygden og alderspensjoner øker sakte, men sikkert. Dette kalles på politiker- og økonomispråket for «haikjeften».

Bruken av oljepenger over statsbudsjettene har økt kraftig de siste tiårene. Den regjeringen mitt parti var en del av var intet unntak, tvert imot. Man skulle kanskje tro at den «blåeste» regjeringen noen sinne, med partier som vanligvis er svært bekymret for offentlig pengebruk, skulle klare å stagge pengebruken, men nei da. Så kan jeg innvende at disse pengene nå i større grad brukes på det som var hensikten da handlingsregelen kom i 2001, nemlig vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur og forsknings- og utviklingsformål. Det hadde vært et gyldig argument om man samtidig hadde gjort staten mindre på andre områder. Det har i liten grad skjedd. Hvorfor ikke? Jeg tror svaret ligger i at vi har vært annerledeslandet for lenge. Det har aldri blitt oppfattet blant velgerne hvorfor vi, det vil si staten, skal bruke mindre penger på noe enn før. Tilgangen på oljepenger i årene fremover kommer til å bli lavere, så noe må i alle fall gjøres. Status quo, å fortsette som før, kan ikke være et alternativ for noe politisk parti.

Uken etter at Erna Solberg i mars presenterte det som i praksis var en nedstenging av Norge, samlet regjeringen seg til budsjettkonferanse. Det er en konferanse som holdes to ganger i året, og hvor man legger rammene for statsbudsjettet neste år. Tidligere i vinter gikk ryktet om at Finansdepartementet, som kommer med grunnlagsdokumentene til konferansen, ville innstille på et budsjett i 2021 som reelt sett inneholder mindre penger enn årets budsjett. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut, men så langt jeg har funnet ut har ikke det skjedd i nyere tid. Tidligere har man på disse konferansene i stor grad kunne bruke tiden på hvilke områder som skulle få ekstra bevilgninger av den såkalte «profilpotten», enten den har vært på 5, 10 eller 20 milliarder kroner. Diskusjonene har altså handlet om at alle områder får mer, og så får noen utvalgte områder enda mer på toppen av det igjen.

Om man hadde vært i en normalsituasjon i mars ville det altså sett ganske annerledes ut på regjeringens budsjettkonferanse. Når ikke lenger oljepengene kan smøre budsjettene har man i hovedsak tre alternativer for å få budsjettene til å gå opp:

  • Øke skatter og avgifter
  • Redusere offentlig forbruk
  • Få arbeidsstyrken til å jobbe bedre/mer

Alle de tre tiltakene kan ha både positive og negative sider, og de forskjellige partiene vekter dem ganske ulikt. For sentrumspartiene kan en blanding av alle tre være spiselig, mens for høyresida er skatteskjerpelser (minst) like tunge å svelge som det er for venstresida å kutte i offentlige bevilgninger, ofte velferdsgoder.

Det enkleste, og kanskje mest spiselige for alle partier, er at vi alle jobber bedre, det vil si at produktiviteten øker - å skape større verdier med den samme arbeidskraften som tidligere. Det har imidlertid vist seg å ikke være veldig enkelt å få til. Siden finanskrisen i 2008-2009 har produktiviteten til norske arbeidstakere ikke vokst like mye som tiden før finanskrisen, og målt mot sammenlignbare land ligger vi også bak. Dette er altså ingen quick fix, uansett hvor mye vi ønsker at dette skal løse alle problemer.

Kanskje må vi jobbe mer? Jeg er ganske sikker på at min generasjon må jobbe lengre enn hva våre foreldre gjør. Det vil ikke være noen AFP man kan ta ut fra man er 62 år, og pensjonsalderen vil også være økt til 70 eller kanskje 75 år. Hvorfor? Fordi vi ikke er noe annerledesland lengre. Vi må tilpasse oss realitetene, og de er endret på relativt få år. De er imidlertid ikke mer endret enn at vi over tid kommer til å bli likere land som Sverige, Danmark og Finland. Ingen u-land akkurat, men nasjoner som har vært gjennom flere hestekurer enn oss de siste tiårene.

Når staten sliter, sliter også kommunene og fylkeskommunene. Over én tredel av kommunenes inntekter er såkalte rammeoverføringer fra staten. Når staten ikke får sine egne inntekter og utgifter til å gå opp, er det naturlig at man også stiller strengere krav til hvordan kommunene bruker pengene sine, og hvor mye de får. Regjeringen har ved flere anledninger blitt kritisert for ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen) som gjør at staten forventer at egne etater, direktorat, etc. skal bruke pengene mer effektivt enn året før. Et slikt krav gjelder ikke for kommunene, kanskje er det noe av det som nå tvinger seg frem?

Uavhengig av den rene statlige, økonomiske situasjonen virker det som virusutbruddet har avsluttet pengefesten for Trondheim kommune også. Denne uken innstilte formannskapet å kutte 360 millioner kroner av årets budsjett. Så langt kan det gjøres ved hjelp av relativt enkle grep, som mindre overtid, spart strøm osv. men den totale korona-regningen for kommunen er beregnet til drøye 600 millioner kroner. Det er altså langt frem til man har dekt inn alt, og det er i neste runde de smertefulle kuttene vil komme.

Politikerne i Trondheim må rett og slett prioritere knallhardt mellom ulike oppgaver og alle fromme ønsker. En øvelse jeg vil hevde man i liten grad har vært kjent med i bystyret. Alternativt kan flertallet, som de ofte gjør når de trenger penger, skru litt opp på eiendomsskatten, slik at det er folk flest som sitter igjen med regninga.

Barn lager i disse dager flotte tegninger i mange vinduer, med budskapet «alt blir bra». Jeg tror også alt blir bra, ikke bare med tanke på viruset, men også for norsk økonomi. Det kommer imidlertid til å bli tungt og vanskelig for mange på veien, litt slik det er nå for både arbeidstakere og bedriftsledere med dagens virussituasjon.


Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken