Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Dette innlegget ble holdt i ettermiddag på demonstrasjonen mot SIANs markering i Trondheim, og gjengis med tillatelse. -red
Kjære alle sammen, det er godt å se dere her i dag.
Det at vi møtes her i 22. juli-parken og feirer mangfold og inkludering, det betyr noe. Det betyr at SIAN, som bare et steinkast unna sprer sitt rasistiske oppgulp, møter motstand. Deres hat møter motstand i vår kjærlighet.
SIANs våpen er frykt, vårt våpen er åpenhet. De ønsker å splitte og polarisere, vi ønsker samhold, toleranse og inkludering. Vi er beviset på at de ikke lykkes.
For mens SIAN hevder at Trondheim har et "islamproblem", viser vi at Trondheim er full av kjærlighet og inkludering. Her stiller vi opp for hverandre: vi stiller opp når Abbasi-familien trues med å deporteres fra landet, vi stiller opp for det skeive miljøet når de blir angrepet, og vi stiller opp for mangfoldet i byen vår når SIAN kommer for å spre hat.
Vi skal ikke la hatet, frykten og forsøket på polarisering stå uimotsagt. For vi vet altfor godt hva konsekvensene av dette hatet kan resultere i.
Den 22. juli 2011 fikk jeg kjenne på kroppen hvordan hat kan bli til det dødeligste våpenet som finnes. Bare fordi vi var ungdommer som trodde på solidaritet, mangfold og rettferdighet, ble vi angrepet med kuler og krutt.
22. juli-terroristen handlet alene, men hans ideer og hans hat er han ikke alene om. Det samme hatet skrikes ut på Torvet nå. Disse ytringene er ikke ufarlige. Noen mener at vi ikke skal gi ekstreme ytringer og hat oppmerksomhet. Men det er ikke terrorhandlingene som kommer først, det er det de hatefulle ordene og ekstreme holdningene som gjør.
I går fylte jeg 28 år, men det var ingen selvfølge. Min gode venninne Gizem Dogan vil for alltid være 17 år gammel. Benjamin Hermansen ble bare 15 år gammel, og Johanne Ihle-Hansen fikk aldri oppleve sin egen 18-årsdag.
Gizem, Benjamin og Johanne ble alle drept av hat. Vi skal aldri glemme hvor farlig det hatet som SIAN forfekter er. Vi skal aldri glemmer hva hatefulle ytringer i ytterste konsekvens kan føre til. Det vet vi altfor godt.
Vi skylder Gizem, Johanne, Benjamin og alle andre som har blitt drept av høyreekstremt hat å aldri bli likegyldige. Vi skylder dem å aldri slutte å jobbe for et rettferdig og mangfoldig samfunn. Et samfunn som tar vare på og hegner om alle mennesker, uansett hudfarge, legning, kjønn, funksjonsevne eller livssyn.
Det er det Trondheim vi kjenner, og det er det Trondheim vi vil ha. SIAN skal ikke få ødelegge byen vår.