Kritikken etter fadesen mot England har vært akkurat så upresis som norsk fotballdebatt dessverre er blitt. Det snakkes om manglende «grep», plan A og plan B, om å være påskrudd og å møte opp, innholdsløse floskler i fleng.

Sannheten er at det norske laget er akkurat så dårlig som det er som et ganske bra speilbilde på norsk toppfotball både for kvinner og menn à la 2022:

  • Spillerne vet ikke riktig hva som er fremover og bakover på banen, og spiller like gjerne den ene veien som den andre, helst bakover faktisk. Det er sjanseskapende, for motstanderen. Gang på gang ser vi hvordan det andre laget snapper tversover- og støttepasninger. Like effektivt, for motstanderen, er det når vi spiller pasninger på feilvendte medspillere. Og har vi muligheten til å vende opp med ballen, spiller vi helst en kort bakoverpasning i stedet.
  • Vi har ikke et kollektivt forsvarsspill. Derfor ser vi norske spillere som stuper inn i motstanderne, i aller siste liten, fordi laget ikke beveger seg samlet og i henhold til soneprinsippene. Derfor taper vi naturligvis også duellene.
  • Vi mangler gode nok spillere i backrekka.

Alt dette er det motsatte av det som har vært suksesskriteriene i norsk fotball, inklusive dagens A- landslag for menn. Dette laget er tvert imot et ganske representativt bilde for hvordan norsk klubbfotball, og deler av landslagsfotballen har utviklet seg de siste årene.

Ingen ting av dette har egentlig med psykologiske faktorer å gjøre. Det nytter ikke med all verdens mentale trenere når spillestilen offensivt er så lite effektiv, og forsvarsspillet fremstår som så kunnskapsløst. For å si det med Drillo: «Det hjelper ikke å ha trua, hvis det du tror på er feil».

Det det norske landslaget for damer tror på, er helt feil.

Da blir hver enkelt spiller seende mye dårligere ut enn de faktisk er, mye dårligere.

Dette er i og for seg en logisk konsekvens av fagdiskusjonen i norsk fotball de siste årene. Det er blitt så populært å gå mot strømmen, eller som Drillo sier; å tro på det som er feil. Det gjelder de fleste klubblagene av begge kjønn, som velger bort soneforsvaret, kanskje fordi trenerne ikke kan det, og som tror det lønner seg å spille brasiliansk i angrep. I bunnen av suksessen på 90-tallet lå det tydelige sportslige retningslinjer, av noen omtalt som «fotballkommunisme», som ikke var så dumt sagt, fordi «reglene» var tydelige, og de ble fulgt, av klubber og landslag: Soneforsvar og fremoverfotball.

Jeg tror den nye fotballpresidenten har ambisjoner om å få i gang en spillestilsdiskusjon igjen, i hvert fall for landslagene, der det ligger i bunnen en erkjennelse av at noe lønner seg mer enn noe annet, og at det baserer seg på kunnskap og erfaring.

Jeg spår at den nye landslagstreneren for jentene kommer til å legge historiske fakta til grunn for spillet, og at fremgangen dermed kommer nesten øyeblikkelig. Da skal du få se at vi fortsatt har mange gode spillere.