Jeg er fullvaksinert, var nylig på min første utenlandstur og har satt pris på at hverdagen er på vei tilbake. Omtrent 92% av den voksne befolkningen i Norge har fått første vaksinedose og rundt 87% er fullvaksinerte[1]. Likevel så viser det seg at jeg bør følge med på statistikken over nye smittetilfeller og andelen sykehusinnlagte fra korona – fordi dette kan få stor innvirkning på min hverdag. For meg oppleves dette svært paradoksalt, og i bakhodet stilles spørsmålet om det blir en ny koronavår.

De siste ukene har smittetallene økt dramatisk i Trondheim. Tiltakene som drøftes innebærer munnbindpåbud, koronapass, restriksjoner i sosial kontakt og anbefalinger om hjemmekontor. Dette er restriksjoner som rammer store deler av befolkningen og som kan være svært inngripende for utsatte grupper[2]. I slutten av oktober i år vurderte Helsedirektoratet og FHI at coronapandemien i Norge ikke lenger utgjorde et «alvorlig utbrudd». Ifølge jusprofessor Hans Fredrik Graver innebærer dette at regjeringen ikke har hjemmel for å innføre "inngripende" tiltak.

Dagens smittetilfeller i Trondheim er primært høyest blant barn og unge der vaksineandelen er en god del lavere sammenlignet med den voksne befolkningen[3]. Da jeg leser at munnbindpåbud blir fremlagt som et forslag som skal brukes både mot koronaviruset og et nytt rs-virus – virker det som at terskelen er tilsynelatende lav for å fremme smittevernpåbud på befolkningen. Det er studier som viser at munnbind kan være et effektivt tiltak ved høy og ukontrollert spredning av koronavirus i befolkningen – men at det ikke skal erstatte andre tiltak [4]. Kapasiteten på St. Olavs er sprengt[5] og fastlegekrisen har toppet seg i Trondheim [6]. Plassmangel på sykehusene og generell dårlig bemanning i helsevesenet var et problem før pandemien traff landet. På kort sikt kan nok munnbindpåbud være et godt tiltak for å få ned smittetallene – på lang sikt er det vanskelig å se at det vil bli løsningen.

I april kom det ut en studie om at 1 av 5 studenter har hatt selvmordstanker det siste året, og at depresjon og ensomhet er utbredt. Samme studie viser at 18% har oppsøkt psykisk helsehjelp det siste året. I koronaåret 2020 ble 23% av henvisningene til psykisk helsevern avvist. Er det ikke slik at de kortsiktige tiltakene vi har hatt gjennom pandemien har bidratt til en forverring i psykisk helse for utsatte grupper, og kanskje kan bidra til økt press for helsevesenet? 7 av 10 ungdommer har følt seg ensomme under korona[7]. Hvor er tiltakene for å motvirke ensomhet i befolkningen dersom vi går en ny koronavår i møte? Da størstedelen av befolkningen er fullvaksinert og studier viser at utsatte grupper har blitt hardt rammet av tiltakene, så bør anbefalingene fra FHI, helsedirektoratet, nasjonale og lokale myndigheter heller dreie seg om andre virkemidler, i stedet for de inngripende tiltakene som vi har blitt vant til. Snorre Valen stiller gode spørsmål og etterspør andre og mer langsiktige virkemidler[8] enn de inngripende tiltakene som har blitt diskutert i Formannsskapet. Et innlysende godt forslag er å styrke helsevesenet.

Jeg kan håndtere et par uker med strenge tiltak. Jeg bor ikke lenger alene, og har en jobb som kan gjennomføres – også fra hjemmekontoret, men slik er det ikke for alle. De som bor alene, de som er ensomme og de som blir isolert er grupper som fortjener å bli hørt.

Det virker som at de inngripende tiltakene – som burde være så vanskelige å vedta – har blitt den enklere utveien. Den vanskelige og mer utfordrende dialogen er hvordan man skal håndtere konsekvensene av pandemien, evaluere og lære av tiltakene - og ikke minst hvordan lære oss å leve med den. Fortsetter dette, risikerer vi snart en ny koronavår – som aldri vil ta slutt.

Opprinnelig publisert på bloggen til artikkelforfatteren.