Gå til sidens hovedinnhold

Unnlatelsen i Repslagerveita

Det vi blir presentert for i Repslagerveita, har hverken vilje eller ønske om å forføre noen som helst. 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Odin Utvikling AS og Led Eiendom skal omsider bygge sitt kompleks i Repslagerveita på Leüthenhaven. Leiligheter, hybler og næring på en moden tomt. Vel og bra. En prosess som har tatt tid, og krevd sine runder med Byantikvaren. Byggehøyden medfører også en bred rygg vendt mot Kongensgata/St. Olavs gata. I sum en fin mulighet til å jobbe med høy arkitektonisk kvalitet, kombinert med maksimal synlighet. En hver utkåret arkitekt bør gå til den oppgaven med ærefrykt og et digert smil. Vel vitende om at det er et privilegium å få sette sin signatur på Trondheim midtby. Rause 1000x1000 meter, ladet med stilhistorisk rikdom og sterke håndverkstradisjoner. Iblant får dette speiles i ny arkitektur og utførelse, men prosjektet i Repslagerveita virker mer å være preget av frykten for å tråkke feil, enn entusiasme.

LES SAKEN HOS NIDAROS: Dette skal bygges midt i byen. Designet provoserer.

Et steinkast unna. Da Espen Paulson tegnet torgets nye hjørnestein, etter at Munken ble revet i 1971, fikk vi en varsom grammatikk trukket i naturstein og kobber, som la seg ærbødig og selvsikkert mellom Storebrand og Stiftsgården. Tilsvarende, da Skibnes arkitekter i 2007 tegnet en erstatning for Banggården bak Hotel Residence, ble det gjort nennsomt og moderne. Med evne til å stå prominent i den brede Kongensgata, og samtidig etablere god dialog i begge retninger. Sist ute var PirII og Key arkitekter med Koteng som utvikler, som med Krambugata 2 vant Trondheim kommunes byggeskikkpris for å ‘..lykkes med å lande et moderne formspråk og stort romprogram innenfor Midtbyens skala og uttrykk’ (fra juryens begrunnelse). Å jobbe med stedstilpasning er beviselig ikke en kreativ tvangstrøye. Og estetisk åndenød er ikke en forutsetning for å stå skulder til skulder med historien. Det handler om ikke å være en arrogant posør. Man kan like godt snu på det, og si at stedstilpasning er hånda på skuldra som sørger for at du skjerper hver nervecelle og skaper noe bedre. En arkitekt og en utbygger med vilje og begeistring, vil omfavne et historisk og kulturelt rammeverk som ledende, aldri kvelende. Ikke hvis du er god.

Det vi blir presentert for i Repslagerveita, har hverken vilje eller ønske om å forføre noen som helst. Selv ikke i rollen som fondvegg for fremtidas kulturelle festplass, allerede kranset av ikoniske Kalvskinnsgården, Sukkerhuset og Trøndelag Teater i hver sin himmelretning. Det nye kunst- og designmuseet kan ende her. Eller et nytt konserthus. Leüthenhaven, med sin utrolige skjebne som parkeringsplass, har ligget på hylla og ventet på rett anledning i tiår. Hva det enn blir til, så fordrer det en utforming av innrammingen med større innlevelse og ambisjoner enn dette. Her strander, som jeg ser det, prosjektet i sitt fravær av sans for sammenheng. Om det ikke er for sent - kjør en ekstra runde! Med høyde og m2 i lomma, gi blikket en mulighet for å navigere langs 40 meters homogen fasade. Gjør 1. etasjen attraktiv for en gående. Og gi byen noe vi fortsatt om 100 år kan dvele ved og glede oss over. Ettermæle er hard valuta - bygg noe dere ønsker å assosieres med. Om bygget får passere som det legges frem nå, så la det være Midtbyens siste likegyldige sukk før inntreden av en hvass byarkitekt med følge.

Kommentarer til denne saken