Gå til sidens hovedinnhold

«Trønderrock - lungesykdommen fra Namsos»

I over 50 år har vi blitt torturert med styggedommen hver gang vi kom i skade for å skru på radioen. Kanskje på tide at noen tar bladet fra munnen.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Trøndelag er norgesmestre når det gjelder kulturarv. Fra Olav Tryggvasson og Peter Wessel Tordenskiold via Liv Ullmann, John Lyng og Agnar Mykle til Arve Tellefsen, Anne B. Ragde og DumDum Boys – rekka er nesten endeløs med markante profiler som på hver sin måte har vært med og gjort Norge til den stolte nasjonen vi er.

Likevel klarer du sikkert å gjette hva det absolutt første som renner folk i hu når man nevner at man skal flytte til Trondheim er? Helt riktig – den jævla trønderrocken.

Hvorfor det? Denne lungesykdommen fra Namsos – som gjør at folk synger som om de er ved siste stadiet når de gjør sitt fornødne – har da ingenting med Trondheim å gjøre. Er det mulig å fraskrive seg denne kulturelle skavanken?

Jeg bodde i England i 15-årsalderen, og noen fant det for godt å oppdatere meg med siste nytt innen norsk musikk, ved å sende meg kassetter til jul. Da jeg spilte én av dem for mine engelske kompiser, kom spørsmålet: «Er han alvorlig sjuk?» Artisten de akkurat hadde blitt presentert for var Åge Aleksandersen.

Les også

«Av alle initiativ fra supporterhold, tror jeg dette må være det dummeste»

Filosofer har i årtusener grublet på de store, eksistensielle spørsmålene: Hva er meningen med livet? Finnes det en gud? Hvor kommer vi fra? Og trenger vi egentlig denne musikalske ufesken trønderrock? Det eneste alle tenkerne har klart å enes om er at svaret på det siste er et ubetinget nei.

Man skulle tro at når man ble født med en stemme selv ikke en mor kan elske, så fant en det for godt å velge et annet instrument når man startet band. Sånn er det ikke i Namsos. Her har snarere dette musikalske skadedyret blitt institusjonalisert. Grøtrøsten har blitt fast inventar i alt som handler om musikk.

D.D.E. tok skampletten til neste generasjon og jaggu har ikke Chand Torsvik videreført den i enda et ledd. De må jaggu være godhjerta, der oppe i Namdalen, som aldri har fått seg til å si til barna at de nok heller burde finne seg en annen hobby.

Man skulle ikke tro at det fantes så sterk heimert – noen annen forklaring på at sjangeren har blitt populær, har jeg ikke.

DumDum Boys var tidlig i karrieren bevisst på å synge på bokmål, for å slippe å havne i bås med Terje Tysland og Vømmøl Spellmannslag. Ja, jeg vet at sistnevnte ikke er fra Namsos, men det bare viser hvilken kulturell imperialisme trønderrocken har forårsaket. Uansett, har DumDum Boys sitt valg vist seg å være klokt. Om den trønderske dialekten er aldri så fin, legger man seg heller til mål fra Oslo vest enn å bli sammenlignet med musikkens Eddie «The Eagle» – Åge Aleksandersen.

Les også

«Skrukkefylla, Lortegrauten og Dunsæd – forfedrene våre var jaggu noen moroklumper»

Namsos konkurrerte lenge med Trondheim, Oslo, Stavanger og Halden om å få det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock. Denne kampen vant, ikke overraskende, Trondheim, noe som resulterte i byggingen av Rockheim. Som et litt surrealistisk plaster på såret fikk Namsos det nasjonale ressurssenteret for pop og rock, samt opplevelsessenteret for trønderrock. Beslutningen burde være et kroneksempel på hva som skjer når ingen voksne er til stede.

Namsos, altså – en by som ble så ubetydelig at toget ikke lenger gadd dra innom – skulle plutselig bygge et stort senter for pilegrimsfarere som valfarter fra fjerne verdensstrøk for å oppsøke den hellige gral for musikkfolket – stedet hvor, trommevirvel, trønderrocken oppsto.

Med det pussige, internasjonale navnet Rock City, var den tenkt som en ny, nasjonal turistattraksjon – på linje med Vigelandsparken, Prekestolen og Nidarosdomen. Det gikk som det måtte gå. Mausoleet over landets største musikalske naturkatastrofe var så lite besøkt at selv slekta til Åge ikke gadd komme.

Les også

«Tom for argumenter? Ikke no’ problem – bare dra Holocaust-kortet»

Etter henholdsvis 2,2 og 8,9 millioner i underskudd de to første driftsårene (2011 og 2012), hadde de innen mars 2013 opparbeidet seg en negativ egenkapital på over 10 millioner, i tillegg til et investeringslån på 20 millioner kroner. Dette, etter at selskapet hadde mottatt over 50 millioner i offentlig støtte.

Rock City var med andre ord like dårlige til økonomidrift som trønderrockerne de hyllet var til å synge. Namsos kommune måtte redde det fra konkurs like etter, men den økonomiske misæren bare fortsatte. I statsbudsjettet 2016 hadde regjeringen fått nok, og foreslo at det statlige tilskuddet skulle avvikles, og at stedet måtte nedlegges.

Synd, i grunn, for Rock City burde vært et monument til skrekk og advarsel for senere generasjoner – over grusomhetene som kan komme ut av et studio, hvis ingen passer på.

Kommentarer til denne saken