Det Casper Tengstedt bidro med i Rosenborg i høstsesongen i fjor, kan bare sammenlignes med én tidligere spiller: Odd Iversen i årene 1967, - 68 og -69. Ivers gjorde i tre sesonger på rad adskillig mer enn dansken gjorde i en halv, bare så det er sagt – men det Tengstedt presterte i siste halvdel i fjor var ganske enormt. Ingen vet om han kunne spilt på samme nivå i år. Vi vet bare at noen andre må gjøre jobben.

Fire kandidater viste seg fram i årets første treningskamp: To islendinger, Ingason (som beveget seg dårlig), Thorvaldson (som virket tung og ikke beveget seg), svenske Vecchia (som er en klassespiller, men han er ikke der ennå, og er heller ingen typisk spiss) – og omstridte Ole Sæter, som på mange måter har gjort seg umulig, og som klubben antagelig har bestemt seg for å kvitte seg med.

Han var ustanselig på farten, for det meste i riktig retning, og han kom til sjanser – og virket kvikk. Han viste simpelthen prov på at han kan prestere selv om han ikke har Tengstedt ved sin side. Det er egentlig ganske imponerende, tatt i betraktning at han selv i en treningskamp mot et meget redusert Tromsø-lag på Lade, hadde lagt et betydelig press på seg selv. Han virket helt uberørt av det.

Det er dekning for å si at klubben er i et dilemma:

Kan den gi etter for det som oppleves som utilbørlig press? Neppe.

Kan den gå sesongen i møte uten en ny spiss som i det minste kan lyges så god at han delvis kan fylle rommet etter Tengstedt? Neppe.

Kan klubben slippe en lokal spiss som riktignok ikke har vist stabile prestasjoner over tid, men dog: Som er den eneste som har antydet potensiale? Neppe.

Det er faktisk vanskelig å spå om framtida i fotball. Ole Sæter er et levende bevis på det. Kanskje Rekdal ser noe i de to islendingene som ikke vi andre har oppdaget ennå? I så fall har sånne ting skjedd før.

Samme Rekdal hadde annonsert et tettere RBK-lag, med enda større vilje til å spille hurtig fremover. Tett blir det alltids med fem mann i back-rekka, men det er ikke enkelt å spille fremoverfotball når det er så mange mann bak ballen i det du vinner den. Det minner meg om en av de klassiske diskusjonene mellom Bjørn Hansen og Nils Arne Eggen:

- Vi må alltid ha folk bak ballen, proklamerte den noe forsiktige Hansen.

- Vi må alltid har folk foran ballen, repliserte Eggen.

Det var Bjørn som fortalte historien, han visste at de begge hadde rett, men han visste fremfor alt at Nils Arne hadde mest rett, hvis RBK skal være RBK.

Basert på kampen i går kan det virke som om laget er blitt enda mer ambisiøst når det gjelder å spille seg ut bakfra, dessverre uten å ha et godt mønster. Det kommer til å koste mellom fem og ti baklengs i år.

Men fremfor alt har vi lært av fjoråret at treningskamper er treningskamper. Det kan være at islendingene Ingason og Thorvaldsson blir årets farligste duo. Jeg tør i hvert fall ikke å avskrive det.

Men Ole Sæter virker pigg.