Min innbilte fantasi om kjærligheten som aldri skulle ta slutt krasjet som et hurtigtog uten bremser for tre år siden, og jeg befant meg plutselig alene, etter 23 år som en halvdel av et par. Misforstå meg rett, skilsmissen var min ide, og jeg angrer ikke. Jeg liker godt å være singel. Mine voksne barn har flyttet hjemmefra, og har startet på sine egne eventyr. Det er meget mulig det er derfor jeg nå har ekstra tid til å fundere over realitetene: har jeg virkelig blitt femti, feit og ferdig?

Å flytte til en helt ny by og et nytt miljø som 50-åring er ikke nødvendigvis det letteste når det gjelder å bygge nye relasjoner og vennskap. Veldig mange på min alder er godt gift, noen til og med lykkelig gift, tenk det, og har andre vennepar som også er godt gift. Det har ikke vært det letteste å få en «fot innenfor» her. Mine nye venninner, som jeg derimot har vært så heldig å få, er derfor en liten gjeng med flotte og smarte unge damer i midten av trettiårene, nesten alle single og på jakt etter «den rette».

Les også

«Når man kommer dit at det lønner seg å lyve på alderen»

Jeg er positiv til planene deres om å finne godt ekteskapsmateriale, og jeg forstår bekymringene når Tinder-dater mislykkes, som de ofte gjør, og de biologiske klokkene deres tikker videre. Det er ikke til å unngå at man blir litt flue på veggen, hvor jeg observere disse unge kvinnene mens samtalen ofte dreier seg om hvordan lykke ser ut til å avhenge av å finne en partner å dele livet med. Jeg prøver hardt å ikke være den gamle kynikeren rundt bordet – som jeg tross alt er – og kommer heller med lykkeønskninger når de legger ut på neste date. Mitt bidrag i disse samtalene er ofte å formidle hva jeg tenker om å finne lykke i de små tingene i livet, og å være lykkelig på egenhånd først, før noen andre skal få det farefulle oppdraget «å gjøre deg hel og lykkelig».

Hva er lykke, da? Jeg opplever at når jeg senker farten, kan jeg få øyeblikk av "lykke". For eksempel når jeg nipper til et glass kald hvitvin i solen, leser en god bok i min nye gyngestol ute på terrassen eller tar meg en lang gåtur med favorittmusikken på øret.

Tinder ja, for et sykt konsept. Mine herlige, nye venninner oppmuntret meg med stor entusiasme til å laste ned appen – fordi «alle er på tinder» og det er den eneste måten å møte folk på i disse dager. Jeg var veldig nølende til å begynne med, og måtte minne dem på at siste gang jeg var «på markedet» var tidlig på 1990-tallet – før mobiltelefoner og internett fantes. I gamle dager møtte man – tilfeldig eller ikke – potensielle kjærester «organisk», og det var mulig å kjenne på en umiddelbar kjemi –eller mangel på sådan – ganske raskt.

Men da jeg så inn i øynene til tannlegen min, for en tid tilbake, en kjekk svenske med mørkeblå øyne – tenk Alexander Skarsgård – slo det meg at dette var første gang på lenge at jeg hadde vært så nær en mann. Og smerten ved rotfyllingen forsvant da øynene våre møttes. Jeg er ganske sikker på at han blunket til meg – med mindre det bare var lystgassen som fikk meg til å fnise. På tur gikk hjem fra tannlegekontoret bestemte jeg meg for å gå på nett. Det var på tide å dyppe tåa i dating-bassenget.

Les også

«Fake it till you make it» – en fotballmammas bekjennelse

Jeg så gjorde, og scrollet gjennom Tinder, hvor jeg sveipet til venstre inntil fingeren min gjorde vondt. Profilbilder av noens skritt, hårete brystkasse eller par som leter etter en «å leke med» kom opp. Altfor mange hadde også som eneste tekst i biografien: «gift», etterfulgt av den emojien som ser flau ut. For en fjott! Det er meget mulig det er noen som er heldige å treffe kule folk via mobiltelefonen, og det kan nok hende det har noe med timinga å gjøre også, men jeg kansellerte hele skiten etter en stund. Det som tross alt er gøy med Tinder, er at man kan le seg i hjel om alt det rare man opplever der, jeg skal ikke bare være negativ.

Sannheten er at jeg ikke leter etter noen for å gjøre meg lykkelig. Jeg vet at det er opp til meg selv å gjøre det. Dessuten opplever jeg flere symptomer på den fryktede overgangsalderen – vårt siste tabu, «den tingen» som vi ikke nevner. Å blande en ny mann inn i dette scenariet, er bare alt for mye.

Det startet med fullstendig hjernetåke, som om hodet var pakket i bomull konstant – selv mens jeg satt eller lå rolig. Jeg ble bekymret og begynte å google symptomer på hjernekreft og alt mulig annet, noe som skremte vettet av meg. Bestilte derfor time hos lege, for å få sjekket svimmelheten min. Min kvinnelige fastlege, som heldigvis var på min egen alder, testet meg for krystallsyke, men nevnte ikke at det kan ha sammenheng med overgangsalderen. I ettertid synes jeg det er litt snodig, og har på egen hånd funnet ut at det mest sannsynlig bare er hormonnivåene som spiller meg et puss – et helt vanlig symptom for i kvinner i perimenopausen (0-10 år før selve menopausen). Gledelig er det dog at jeg ikke har fått Alzheimers. Jeg håper ufrivillig rødming og muffinsmagen er andre symptomer på overgangsalderen, og at de går over like plutselig som de dukket opp.

Les også

«Det er absurd at vi 50 år etter, fortsatt må kjempe for det»

Det undrer meg at det er så lite snakket om – disse symptomene og plagene som alle kvinner skal og må gjennom – til sammenligning med hvordan aldrende menns skavanker håndteres. Utviklingen og produksjonen av Viagra, for eksempel, er en multimilliard industri, og reklamefilmer på tv forsikrer mannfolka om at de selvsagt ikke skal måtte gå gjennom alderdommen uten ståpikk. Alle menn i alle aldre har da rett til et godt sex liv. Ca. 18 % av menn opplever erektil dysfunksjon, mens absolutt alle kvinner går gjennom overgangsalderen, hvor de vanligste symptomene er hetetokter og svettetokter, nattesvette, blødningsforstyrrelser, hjerteklapp, urinveisplager og tørr skjede. I tillegg opplever mange psykiske symptomer som irritabilitet, humørsvingninger og nedstemthet. Disse symptomene blir altså bagatellisert, og kvinner får beskjed om at dette er en naturlig prosess. Det er bare å bite tennene sammen, det går over. «Keep calm and carry on». Var det noen som sa patriarkatet var over?

Det stemmer ikke helt at det ikke lages reklame for kvinner i overgangsalderen. Da Gevita She lanserte sin tv reklame for kosttilskudd med spørsmålet «tørr mus?», var det mange som fikk kaffen eller rødvinen i vranghalsen. Jeg syntes den var hysterisk morsom, og ler fortsatt av kommentarene om reklamen på Facebook, hvor befolkingen ser ut til å være delt mellom «flirer meg ihjel» eller «dypt fornærmet».

Det beste med å bli en «middeladrende gammel røy», er at man har overlevd alle hjertesorgene og livets opp- og nedturer. Å kunne gå inn i andre halvdel av livet med mer visdom og å vite at ting vil gå over – av og til gjennom å pisse ut en nyrestein, rett nok – men ingenting varer evig. Heller ikke sorg og problemer. Jeg var i slutten av førtiårene da jeg skjønte at jeg kunne sette grenser for meg selv, Det var litt av en åpenbaring! Å akseptere mine feil, akseptere det jeg er god på og ikke akseptere andres bullshit, er også en fin bonus.