Gå til sidens hovedinnhold

Tordentale fra NHO-Tord: Uten støtte til oljeindustrien blir det færre grønne arbeidsplasser

Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg vet ikke hva som er den nye oljen, men jeg vet hva som er det virkelige arvesølvet oljen på sokkelen har etterlatt oss. Nå er det truet. 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Koronakrisen rammer i utgangspunktet norsk økonomi på omtrent sammen måte som de aller fleste andre land i verden. Når vi er økonomisk langt bedre rustet til å håndtere denne økonomiske krisen er det først og fremst fordi overskuddet fra norsk oljeindustri gjør det mulig å bruke milliarder hver uke i krisepakker. For oljeindustrien selv har det så langt ikke kommet noen støttepakke. Der er det nå en dobbelt krise, en økning i produksjon globalt som overgår økningen i forbruk, før koronakrisen reduserte forbruket med omtrent en tiendedel. Analysebyrået Menon Economics har beregnet at nesten 4.000 trøndere kan bli oppsagt i 2020, mange av disse innenfor den maritime næringen. Slår det til vil det gjøre koronakrisen tøffere for Trøndelag enn finanskrisen og offshorekrisen sammenlagt. Men med kloke beslutninger kan vi unngå de fleste av disse oppsigelsene. Derfor trenger nå også oljeindustrien en redningspakke fra staten. Heldigvis kan det ordnes praktisk talt uten at det koster staten noe, samtidig som det sikrer oljeselskapene penger til å gjennomføre nødvendige investeringer. Det er bred enighet om at den verdifulle kompetansen som er bygget opp i oljeindustrien i fremtiden må brukes til å bygge nye næringer og skape nye lønnsomme jobber, samtidig som vi skal fortsette å bidra til lavere klimagassutslipp fra industrien selv, på norsk sokkel og i resten av verden.

Det er mer enn tusen å siden vi erobret og lærte oss å temme havet og ressursene det gir oss, og lot det være definerende for bosetning og samfunnsutvikling. Kysten er full av små og store virksomheter som har knytning til havet gjennom fiskeri, skipsfart eller oljevirksomhet. Den dag i dag blir vi fortsatt stadig flinkere. Så flinke at jeg får lyst til å bruke Trump-aktige beskrivelser om hvor flinke vi er. Best faktisk, på mange områder. Her skapes en betydelig del av verdiene i Norge. Her bygges landet, hver dag.

Det vi snakker om er ikke bare de store lokomotivene som Equinor, AkerBP, Kongsberg og Kværner, men også hundretusenvis av mennesker som går på jobb på verft, mekaniske bedrifter, engineering, som reiser offshore, og så på andre måter er en del av de tett sammenvevde verdikjedene som alle på en eller annen måte skaper verdier av norske naturressurser. Det er det vi er best på. Det er her verdier skapes fordi folk er flinke, kreative, hardtarbeidende. Og det er her vi skal bruke og gjenbruke alt vi kan for å bygge nye grønne jobber og produkter – innen havbruk, karbonfangst og lagring, mineralutvinning fra havbunnen, sjøtransport og havvind.

Det er noen som tar til orde for at denne dobbeltkrisen er bra for klima. På kort sikt er det kanskje fint at himmelen er litt blåere over Beijing, at antall flyreiser har stupt og at utslipp fra produksjon og transport har gått ned. Men samtidig har også de aller flest folks liv blitt kraftig forverret. Folk blir kastet ut av arbeidslivet, finansieringen av offentlig velferd svekkes, folks liv blir mer usikre. Jeg tror ikke dette bidrar til lavere utslipp på sikt, kanskje snarere tvert imot. Leserne kan jo spørre seg selv om de kjenner på at dagens krisesituasjon skal bli den nye normalen.

Jeg vil heller lytte til dem som setter sin lit til at vi skal klare å bruke kunnskap og kreativitet for å fortsette å utvikle samfunnet, på bærekraftige premisser. Med verdiskaping som gjør det mulig å opprettholde offentlige fellesgoder, som et solid helsevesen, som vi ser nytten av i dag. Hva vi skal leve av i fremtiden er ikke godt å si, men det er størst sjanse for at vi i fremtiden klarer å hevde oss i globale markeder der hvor vi er gode i dag og der hvor vi har naturgitte fortrinn. Altså det er svært god grunn til å tro at vi kommer til å leve av havet, undergrunnen og overflaten også i fremtiden. Oljeindustrien har vært helt avgjørende i å skape den norske annerledesøkonomien. Kompetansen og kapasiteten som finnes i næringen er også det som skal gi oss nye lønnsomme jobber i havbruk, karbonfangst, maritim transport, havvind, hydrogen og mineralutvinning fra havbunnen. For det virkelige arvesølvet er ikke Oljefondet, det er folkene i oljeindustrien og den kompetansen de besitter.

Neste pakke fra staten må være til dem, til stolte oljearbeidere fra hele landet. Men også til oss og til velferdsstaten som trenger kompetansen og kapasiteten hos disse gutta og jentene. Vi må ta vare på dem nå. Slik vi har gjort med en rekke næringer allerede gjennom den første rekken av krisepakker. Forskjellen er at det forslaget NHO med støtte av LO og en lang rekke ordførere, fra Stjørdal, Verdal og Trondheim og med støtte fra fylkesordfører Sandvik, har lagt frem, ikke koster en krone. Det handler om å utsette innbetaling av skatt til staten. Utsette, ikke slette. For å sørge for at oljeselskapene kan investere.

Før korona planla vi for en periode der vi skulle skape større verdier gjennom bærekraftig bruk av havet i fiskeri, havvind, akvakultur, skipsfart, olje og gass. Vi skulle forske og utvikle, bygge kompetanse og utdanne. Vi skulle finne opp løsninger vi enda ikke aner konturene av – men som vi vet vi vil klare fordi vi har den store kapasiteten og kompetansen i industriene våre og det gode samarbeidet, den norske modellen. Alt dette er fortsatt viktig at vi får til, sammen. Men det kommer vi ikke til å gjøre om koronakrisen får knekke ryggen på oljeindustrien og den maritime næringen.

Derfor bør regjering og Storting nå sørge for at oljeselskapene får utsatt skatt på nye prosjekter, for å berge arvesølvet fra koronakrisen.

Kommentarer til denne saken