Solid. Oppofrende. Fortjent.

Knapt noen bransje er så full av til dels meningsløse klisjéer som fotballen. To av de mest brukte gir mening som forklaring på Rosenborgs seier mot Viking: Gutta spilte med «hjertet utenpå drakta». Det laget vant som «ville det mest».

For en trener er det en ære å høre spillerne bli omtalt på den måten, for det betyr at han har maktet å sette spillerne i riktig modus, å sørge for at de mobiliserer. Det kan til og med oppfattes som at den såkalte «korpsånden» er velutviklet. Alt dette kan sies om Rosenborg som laget fremsto mot Viking, under kampen – og ikke minst etterpå: Det var ingen tvil om at seieren betydde mye.

Oppå alt dette er det naturligvis lurt å ha spillere med gode individuelle ferdigheter, som for eksempel Adrian Pereira – en spiller som av forskjellige grunner ennå ikke har fått ut på langt nær alt det han har i seg i Rosenborg. Gjør han det i år, vil det gi Rosenborg et løft. Scoringa i dag, et perfekt skrudd og hardt skudd med yttersida av godfoten, var ingen tilfeldighet. Den kom fra en klassespiller, som hadde nødvendig flaks med en keeper i ubalanse.

Så kan du naturligvis si at Rosenborg bør dominere alle kampene mot norske lag på Lerkendal. Det gjorde laget bare i en kort periode i starten i dag, og en halvtimes tid i andre omgang. Så kan du i alle fall si at et RBK som leder på Lerkendal når motstanderen får en utvisning, bør kunne cruise inn til seier, uten å måtte ta i bruk nebb og klør.

Alt dette er trener Kjetil Rekdal enig i. Når det gjelder et annet ømt punkt; spørsmålet om laget har to spisser som er gode nok, sammen og/eller hver for seg, svarer han naturligvis langt mer unnvikende.

Han vil gi dem tid. Han ser potensiale og gode muligheter. Det er foreløpig vanskeligere å få øye på for oss andre. Stallen er full av spillere som i utgangspunktet kan spille spiss. Spørsmålet er om noen av dem forholdsvis kjapt vil bli gode nok. Ole Sæter er den som har vist i særklasse mest av dem hittil, men han er foreløpig skadet, og når han er tilbake igjen vil vi omsider kunne få svaret på om han er god nok uten danske Tengstedt.

Ingen av islendingene eller de to andre nye, finske Sadiku og Oscar Aga, har foreløpig vist noe som indikerer at de er i nærheten, men det er for tidlig å felle noen dom. Vi er foreløpig i fasen for å uttrykke mild skepsis.

Så er naturligvis det store spørsmålet det som i virkeligheten hviler over hele klubben nå: Hva er «godt nok»?: Skal klubben og byen feire eventuell tredjeplass i serien slik vi tidligere tok seriegull; med et skuldertrekk – «det skulle bare mangle», eller er kravet enda mindre? Og hva er kriteriet for eventuell fremgang: «fokus på intensitet, og vekt på trening med stor fysisk belastning for å bygge kapasitet», slik Snorre Valen minner om at klubben selv vektlegger det i årsberetninga.

Intensiteten var god, og det som noen ganger omtales som «offerviljen». Det er ingen ting feil med noen av delene. Det ga seier mot Viking.

Måten spillerne feiret den på og treneren omtalte den antyder i hvert fall at ydmykheten er i orden. Det er i hvert fall et godt utgangspunkt.