Rosenborg beviste allerede med Erik Hamrén at det er mulig å bli best i Norge uten å spille «Rosenborg-fotball». En kommer langt med tett forsvarsspill, stor aggressivitet, «attityd» og gode spillere.

Så langt, men ikke lenger kan klubben komme også med sin nåværende sportslige kurs; til cup- eller seriemesterskap, i beste fall begge deler. Europa er det bare å glemme.

Det er ingen ting som er feil med Kjetil Rekdals Rosenborg, for det har aldri vært feil å forsvare seg godt, og satse på å spille ballen hurtig i lengderetningen. Det var grunnlaget for Drillos enorme suksess med landslaget. Leicester har vunnet Premier League på den måten. Hellas vant EM og Island gjorde som det norske landslaget; slo nedenfra.

Det som er feilen med Rekdals RBK er det han ikke jobber med; strukturert angrepsspill, der det er avtalt og innøvd hvordan høyre indreløper skal bevege seg allerede mens ballen er på vei til høyre back, altså før han får den, og ytre høyre vet hva han skal gjøre fra før høyre indreløper har fått den, og en stund etterpå; holde bredden, og motsatt ving gjør det samme hver gang; skjærer på motsatt stolpe og midtspissen kommer imot (møtende, som Gøran) eller strekker (som Brattbakk), alt avhengig av spillertypen.

I det strukturerte angrepsspillet vet alle elleve hva de skal gjøre uansett hvor ballen er, akkurat som i det vel fungerende soneforsvaret.

Det er ingen tvil om at utgangsposisjonene 4-3-3 er best i begge tilfellene. De som hevder noe annet, vet ikke hva de snakker om – selv om det også går an å strukturere 4-4-2-angrepet.

Det er denne strukturen som er en absolutt betingelse for at norske klubblag kan overprestere i Europa. Dette var grunnlaget for Rosenborg suksess, for Moldes under Erik Brakstad, for Bodø/Glimts – og pussig nok også nå for Häckens. Det finnes ingen annen vei til suksess i Europa for et norsk lag enn gjennom strukturert angrepsspill.

Er det ingen i Rosenborg som skjønner dette da, og var det ingen som forsto det i de foregående 20 åra? Jo da; mange. Av dem som er der i dag kan nevnes styremedlem Ola By Rise, sportslig leder Roar Vikvang, utviklingsleder Svein Maalen og assistenttrener Roar Strand.

Hvorfor griper de ikke inn? Den mest åpenbare forklaringa er at de ikke er i posisjon. De som er det vet ikke hvordan det skal være.

Dessuten er det skapt en vedvarende utrygghet i og rundt klubben siden «vinglemennene» (Jon Leirfalls navn på partiet Venstre) overtok på Lerkendal. Da klubben ble styrt av folk på toppen som kjente faget og bransjen, i den tida det ikke var noen årsmøteklubb som Nils Arne sa, ble beslutningene tatt av Nils Arne, med støtte fra Dokken, Bratseth, Bjørn Hansen, Ola By og aksept fra styreledere som Eldar Hansen, Skoglund og Skutle.

Supporterne ropte heia, spillerne var lojale – og hvis det oppsto uenigheter, så ble de bokstavelig talt diskutert og løst for åpen skjerm.

Det hadde skjedd noe den gangen Nils Arne ble buet ut på årsmøtet. Senere ble Erik Hoftun møtt med bannere og Rune Bratseth ble forsøkt presset ut av posisjon.

Kjernen har gjort seg selv til en maktfaktor (og ble delvis hjulpet til det av sentrale folk i klubbledelsen), og den generelle supporterkulturen oppfordrer forsiktig sagt ikke til en fri og kunnskapsbasert debatt.

Vi oppfordres alle til å skryte av keiserens nye klær, i den samme klubben der treneren visste nøyaktig hva han gjorde da han skjelte ut spillerne for åpen garderobedør.

Så må det også kunne sies at det har skjedd noe med kommentariatet, som Snorre Valen også nevner i sin glimrende gjennomgang av utviklingen: «Ekspertene» er barn av sin tid. De skjønner ikke at fotball er et kollektivt spill. Det kan hende at vi var litt for ivrige etter å tenne røyken til Nils Arne på 90-tallet, men vi var på ham også, og plaget ham med mer eller mindre (skulle det vise seg) kvalifiserte anklager, blant annet om naivt spill i Europa.


Valen gjør også det moderne Rosenborg til en naturlig konsekvens av trønderens utvikling, samtidig som han kanskje underkommuniserer hvordan klubben også bygget den kulturen han så glimrende beskriver. Det gjorde Arne Dokken, Nils Arne og flere sammen med folk som Birger Andreas Myrstad i politiet, Marvin i politikken, Arve Tellefsen og Åge i kulturen og jeg tror vi bør nevne Odd Reitan i næringslivet.

I den tida reiste Rosenborg til Meråker den ene onsdagen, til San Siro den neste, og klubbens ledelse forsto at den ene turen bidro til å gjøre den andre mulig.

Men størst av alt var uten tvil spillestilen. Det er til å gråte av at klubben i noen perioder har tatt direkte avstand fra den, i andre prøvd å reetablere den uten helt å lykkes, og i én periode nesten klarte det, men der dynamikken var i ferd med å forsvinne.

For selv Nils Arne himself utviklet stilen hvert eneste år, avhengig av nye spillere og ideer som slo ned i hodet på ham.

Årets sesong blir en repetisjon av fjorårets, med en befriende åpen, ærlig og fin trenertype, som kommer til å evaluere seg selv og laget bunnløst ærlig, men som må se i øynene at det kommer til å gå i rykk og napp fordi laget ikke har et strukturert angrepsspill som er grunnlaget for stabile prestasjoner.

Dessuten er spillerstallen betydelig svekket.

Rekdal kan ikke lastes for at han ikke lenger har landets beste spillerstall. En ny 3. plass vil være godkjent. Som Snorre Valen påpeker: Det er det som er problemet.