Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da Petter Northug hadde vunnet fem-mila i VM i Holmenkollen i 2011, var han kommet til et punkt han ikke hadde forberedt seg på. Han hadde vært best i VM i 2009, i OL i 2010 – og definitivt i VM i Oslo. Etter tre sesonger med enormt fokus; hver eneste time, hver eneste dag, i hele uka, i tre sammenhengende år hadde han jobbet mot å komme dit han da var. Han var plutselig kommet frem. Vi sto sammen på platået overfor Kollen og så utenfor et nesten folketomt stadion, der noen ansatte i Oslo kommune allerede var i gang med å rydde vekk mesterskapet. Petter var stille. Så sa han:
- Hva pokker gjør vi nå?
Vi vet litt om hvordan det gikk. Han mistet litt fokus, forståelig nok.
Johannes behøver ikke stille seg det samme spørsmålet som Petter gjorde.
Da Oddvar Brå endelig vant individuelt gull i 1982 hadde jeg ham på tomannshånds en halvtimes tid etterpå. Jeg måtte jo spørre ham, etter alle de årene som verdens beste: Hvordan føles det?
- Jeg føler tomhet, svarte han – og la til:
- Og litt lettelse.
Johannes føler ingen tomhet i dag, ingen lettelse og han vet hva han skal gjøre i de neste to årene. Han kjenner bare på revansjelysten.
Sølv på tre-mila og sølv på fem-mila, i det siste mesterskapet før det skal være VM i egen hage. Bedre kan det ikke bli, ikke for Johannes og ikke for VM-arrangøren.
Ingen herreløper har vunnet mer enn 75 prosent av gullmedaljene i VM eller OL. Takk og pris at Johannes ikke toppet det, men bare nøyde seg med å påvise at han kan bli den første som klarer det. Hvilket mål å strekke seg mot i VM i Trondheim i 2025! Og hvilken fortelling å bygge opp under for dem som skal lokke folk til Granåsen: Sørg for at du er der når det historiske skjer!
Hvis årets VM skal summeres opp, skal vi ikke bruke mer tid på å syte over den norske dominansen, like lite som hollenderne gjennom årene har beklaget seg fordi de dominerer skøytesporten. Det har knapt vært noe problem for sporten, bare for de øvrige nasjonene. Det vi derimot kan koste på oss, på vegne av den neste arrangøren og den trønderske landsdelen, er å minne om hvor involvert trønderne var i medaljefangsten:
12 gull; 7 av dem med trøndersk deltagelse.
10 sølv; 6 av dem trøndersk.
5 bronse; 2 av dem til Trøndelag.
Da vi arrangerte i 1997 vant Trøndelag én medalje: Sture Sivertsen i stafett.
Det ble jobbet godt i trøndersk skisport på 90-tallet, og ikke minst etterpå. Det er mer å innvende mot det som er gjort og ikke gjort de siste årene, men hele tiden har det vært stor interesse og aktivitet, og da er det med trønderske skitalenter som med løvetanna om våren: Den kan vokse gjennom asfalt.
Gled deg til VM i Granåsen. Det gjør også Johannes Høsflot Klæbo.
