(Trønderdebatt)

Da helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) fikk ordet under tirsdagens pressekonferansen, bekreftet hun det noen av oss har sett gjennom 21 måneder med pandemi:

Til tross for at de fleste av oss har tatt vaksine, til tross for at vaksinen reduserer faren for alvorlig sykdom, til tross for at helsevesenet har vært i pandemimodus i snart to år, er systemet fremdeles ikke rigget for det smittetrykket vi opplever nå. Til tross for store ekstrabevilgninger til helsevesenet, er vi heller ikke i dag i stand til å håndtere pandemiens bølgende smitte.

Det er verdt å minne om at det er 320 koronapasienter på norske sykehus. Ikke 3.200. Og at sykehusene må prioritere blant sine pasienter er ikke noe nytt. Det gjøres til enhver tid. Regjeringen, som sitter med enorm pengesekk, er også nødt til å prioritere. Det man opplever i dagens helsevesen, tyder på at helsehjelpen ikke har vært prioritert i stor nok grad.

Kjerkol listet opp både fastlegekrisen, begrensningen i intensivkapasiteten og en generell mangel på helsearbeidere – både i kommunene og på sykehusene – i sin situasjonsbeskrivelse. Dette er ikke problemer som har oppstått med koronapandemien, de kom lenge før det.

Kommunene klarer ikke å hente hjem utskrivingsklare pasienter, noe som bidrar til at sykehusene fylles. Ikke nødvendigvis av koronapasienter, men pasienter som tar opp sykehusenes kapasitet. Dette er heller et problem av nyere dato, dette har vært mye omtalt siden samhandlingsreformen ble innført. Og den ble ikke innført i fjor, akkurat.

Når vi kommer til 1. januar om noen uker, markeres også ti år med samhandlingsreformen. Men fremdeles har ikke kommunene den kapasiteten de trenger for å ta hånd om sine egne innbyggere. Og slik Trønder-Avisa skrev nylig, er det kun én fastlege med ledige plasser på Innherred. Noe er med andre ord riv ruskende galt.

Det er lett å peke på restaurantene og kulturarbeidere når vi går jula i møtet med nye koronatiltak og begrensninger i vår frihet. Og det er sikkert mulig å kjøpe seg ut av en ny periode med strenge regler om avstand, munnbind og begrensninger i hvem og hvor mange vi kan omgås. Men det løser ikke de problemene som avdekkes i helsevesenet. Og det kan ikke forhindre en nødvendig debatt om hvordan vi skal rigge oss for neste store innrykk: Eldrebølgen. Flere eldre, flere syke, større press på helsevesenet – både i kommunene og sykehusene. Færre unge i arbeidsfør alder, færre til å gjøre jobben – særlig i distriktene.

Da er det kanskje på tide at politikerne gjør prioriteringer, slik leger gjør hver eneste dag, som gjør sykehusene og kommunene i stand til å bruke budsjetthøsten til å snakke om hvordan de får beholde bemanningen, framfor å måtte kutte i den. Det er i hvert fall en start.

For er det én ting disse mange og lange månedene med pandemi har vist oss, er det at politikk er best når det bidrar til å utvikle og forebygge, framfor å reparere.