Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Dagene går og for hver dag som går blir frykten større og større for at styggen på ryggen er blitt vår bestevenn.
Studietiden som skulle være vår «livs bese tid», hvor vi skulle «finne oss selv», «leve livet fullt ut», være litt gærne. Kjenne, føle og se hva livet «har å by på», gikk helt i grus mars 2020. Vi studentene tok det utrolig fint når Norge og verden stengte ned, vi aksepterte regjeringens regler. Vi alle skulle ta del i dugnaden med glede!
Denne dugnaden er ikke en glede lenger, den har heller blitt et jævla slit, fysisk men spesielt psykisk. Flere av oss var før pandemien avhengige av vår deltidsjobb for å få hverdagen til å gå i rund, for å kunne leve et liv. Vi studenter ligger under Norges fattigdomsgrense, noe de fleste studenter håndterer godt. For vi er dyktige, kreative og får snudd hver krone til noe. Men når vår lille ekstra inntekt endte i permisjon, hvor vi ikke har krav på dagpenger fordi vi er studenter! Og det vi får tilbydd er mer lån. Ja, en enda større økonomisk byrde for oss.
Ikke nok med det, vi er lett «offer» til å legge skylden på om det skjer større smitteutbrudd. Det var jo vi studenter som dro hjem til jul!
Det er ikke til å unngå å se kommentarfeltene til flere nettaviser at vi studenter blir hengt ut som den store syndebukken. Ja, det finnes noen studenter som bryter reglene, fester og gir faen. Men husk: det gjeller ikke oss alle, faktisk gjelder det et fåtall av oss. For flere av oss er livredde! Livredde for å bli smittet, smitte noen som vi er glad i.
MANGE av oss har isolert oss selv fra så og sia alt for å ikke bli smittet. For vi har kun 10 prosent fraværsgrense. En liten forkjølelse, rennende nese eller litt hoste. Det skal så lite til for at vi ikke får bestått emnet. Så da blir vi hjemme, i hybelen, alene.
Flere av oss har ikke møtt våre studievenner på flere måneder. Digitale undervisninger er det vi blir tilbydd. Vi studenter er takknemlige for at vår utdanning ikke settes på vente. Men når vi dag inn, dag ut sitter fremfor en skjerm for så å måtte lese til eksamener. Samme stol/seng pga. dårlig plass i hybelen. Vi kommer oss ikke ut. Kom ikke her og si at vi ikke prøver. Flere studenter har begynt å forholde seg til styggen på ryggen som banker på.
For å få gjennomført vårt studieløp gjør vi alt for å få dette til. Hvorfor må vi studenter bli utsatt for utallige mange tester før og under praksis, selv om vi har isolert oss selv i forveien? Hva med de faste ansatte som drar «fritt i rundt», spiser ute, omgås mange flere hver dag enn vi gjør, uten å måtte teste seg jevnlig. Ja, det er realiteten, noen må teste seg flere ganger i uka uten symptomer fordi vi er studenter. Misforstå ikke vi er lykkelig for å kunne få komme oss ut i praksis, vi bare lurer: «Er tittelen studenter årsaken at kun vi må testes så hyppig og ikke andre?»
Vi er slitne, engstelige og fortvilte studenter. Vi har gjort vårt beste, vi har prøvd så godt vi kan. Vi prøver fortsatt. Usikkerheten rundt studiene våre er økende. Hvor skal dette ende?
VI STUDENTER vil bli sett, hørt og ivaretatt. Vår største frykt er nettopp denne styggen på ryggen skal bli vår bestevenn. Vi ber dere, se oss, hør oss, spør oss. Vi er bare mennesker, i vår egen studentboble.
Vår psykiske helse er viktigere å ta tak i enn noen gang! Det må skje nå, ikke når denne pandemien er over. Vi har ingen å miste på grunn av styggen på ryggen.