Spaltist Anita Walstad: Jeg er så glad!

Anita Walstad, Sorgenfri-selger og spaltist

Anita Walstad, Sorgenfri-selger og spaltist

Av

Jeg visste at jeg var glad i folk, men følte det ikke. Det er fryktelig trist å tenke tilbake på. Men for en læring det har vært.

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg er så glad! Glad for at redselen for at salget av Sorgenfri ikke skulle bli noe særlig, var ubegrunnet. Mai-nummeret ble utsolgt på 16 dager. Det er jo helt fantastisk hvordan folk stilte opp og kjøpte magasiner. Så vi måtte selge gamle utgivelser. Men siden det ikke er dagsnyheter går det fint an å kjøpe forrige måneds utgave uten å ha kjøpt katta i sekken. Jeg er også utrolig glad for at jeg er mer positiv til denne sommeren enn hva jeg har vært på mange år. Det blir jo Norgesferie på de fleste, det betyr at det vil være flere mennesker rundt omkring i byen, og vi får nok solgt litt selv om folk har ferie. Jeg selv skal ha ferie fra gatemagasin-salget en periode for å tilbringe tid med min lillesøster, svoger og tantebarn. Men jeg håper mine kollegaer selger masse!

For jeg gleder meg endelig over at sommeren kommer, og gjøre ting og glede meg over dem. Det har jeg egentlig ikke gjort de tre siste årene. Mange vil kanskje tenke at det var på grunn av rusen, men slik var det ikke. Rusmessig har det gått bra! Det var bivirkningene av en medisin jeg ble satt på i januar 2017.

Jeg er så glad jeg stolte på magefølelsen min, og gikk min egen vei. Jeg er ikke unik på dette området. Det skrives ut medisiner for raskt noen ganger, og folk blir veldig syke av bivirkningene. Det er ikke alltid medisin og tabletter er det rette! Tid og bearbeiding kan være ti ganger bedre enn tabletter. Det kan gå riktig ille om man blir feilmedisinert. Det finnes mange saker der personen har valgt å avslutte sitt eget liv.

I mai i år var det ett år siden jeg avsluttet nedtrappingen og kuttet helt ut den antipsykotiske medisinen. Den var til hjelp der og da, og jeg burde avsluttet behandlingen med den medisinen da den kritiske perioden den gang var over. I stedet ble dosen økt, fordi den reelle frykten og angsten jeg hadde ble sett på som sykdom - ikke som en realitet. Det førte til den mørkeste perioden i mitt liv, å være på kjøret var faktisk barnemat i forhold. Jeg trodde livet mitt var over, at jeg var ødelagt. Alt jeg følte var angst, depresjon og som jeg har sagt tidligere; jeg følte meg som en zombie. Jeg hadde en akutt rusutløst psykose, og har aldri trengt antipsykotisk i hele mitt liv. Ble behandlet som om det var kronisk, jeg.

Venner av meg har i ettertid sagt at de gråt etter å ha møtt meg, den Anita de kjente var ikke der lenger. Jeg var en skygge av meg selv. Heldigvis så var det noe inni meg som sa at det ikke var sånn det skulle være, jeg snakket ikke, smilet var ikke ekte og jeg brydde meg ikke om noe. Jeg visste at jeg var glad i folk, men følte det ikke. Det er fryktelig trist å tenke tilbake på. Men for en læring det har vært. Jeg har blitt kjent med det mørkeste inni meg, og fått erfare hvordan det er å leve med disse lidelsene, for de som sliter. Vondt for dem selv og alle rundt dem som ser at noen de er glad i forsvinner sakte men sikkert.

Så jeg tok sjansen, gikk mot psykiateren, som forøvrig mente jeg burde starte med mer medisiner for å bli frisk. Jeg merket gradvis bedring, og 15. mai i fjor tok jeg den siste tabletten! Jeg var så ødelagt at jeg faktisk ikke husker så mye mellom den dagen og 1.oktober samme år. Det var da jeg startet med å selge blader igjen at jeg kan plassere ting og hendelser. Jeg måtte lære meg på nytt å småprate, og hvordan å være sosial. Gradvis ble det bedre. Etterhvert som tiden gikk kjente jeg at jeg ble glad i folk jeg ikke kjente så godt fra før, og det var en nydelig følelse! Jeg trodde aldri jeg skulle bli betatt og glad i noen igjen! Jeg begynte og glede meg over ting, og så fram til å treffe folk og livet begynte og bli som før. Jeg var ikke ødelagt allikevel!

Så det er faktisk slik, at livet har aldri vært så bra som det er nå! Orden på meg selv, familie og venner. Jeg har for første gang siden jeg var 20 år oversikt og kontroll på økonomien og kan om tre år benytte meg av kommunalt startlån og kjøpe leiligheten jeg bor i. Det har vært noe jeg ikke har turt å tenke på før det siste året.

Jeg trives godt i heimen, jeg har fått skrivejobb her i Nidaros i tillegg til Sorgenfri-jobben! Jeg har veldig nær kontakt med familien min og kan dra på ferie med dem. Det betyr alt for meg. Å dra på ferie hadde ikke vært mulig uten jobben på Sorgenfri! Trivselen, det og ha noe å gjøre er viktigst, men jeg ønsker selvsagt å selge litt hver gang jeg er på jobb slik at jeg får til dette, samt unne meg noe ekstra, som for eksempel kaffe fra Te og kaffehuset, å dra på kino eller på Pirbadet. Mange små gleder blir så bra til sammen!

Det har nå blitt sånn, at jeg er åpen om livet mitt. Det var jo ikke en hemmelighet at jeg havnet på kjøret den gang på nittitallet heller. Som Sorgenfri-selger forstår folk at man sliter, eller har slitt, med noe, og åpenhet er veldig viktig for at folk kan se deg, og være støttende! Folk får ta meg som jeg er, enkelt og greit!

Gleder meg til Norgesferie, og bare nyte livet, familie, venner og forhåpentligvis været. God sommer alle sammen!

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken