(Trønderdebatt)

I midten av august 2011 fikk jeg meldinga «Vil du være med å gå med Dagbladet på søndag?». Meldinga kom fra en to år eldre gutt i nabolaget. En kompis av min storebror Emil.

Fram til juli 2011 var det ikke meg den meldinga gikk til, men Emil. Kompisgjengen på tre hadde fast rute de gikk hver søndag for å selge Dagbladet.

Emil ble drept på Utøya.

Den høsten ble jeg og de to andre guttene enige om at jeg skulle ta over Dagbladet-ruta hans. Søndag etter søndag solgte vi Dagbladet i nabolaget. Og søndag etter søndag var ansiktet til terroristen klistra på forsida.

De fleste jeg ringte på hos, var fullt klar over hvorfor det ikke lenger var den høflige og smilende 15-åringen som banket på døra deres hver søndag. Og de fleste visste at jeg var hans yngre søster.

Alle som én forsto hvorfor det var værmeldingen jeg holdt opp da jeg spurte «vil du kjøpe Dagbladet?».

Én søndag fikk vi nok av ansiktet til terroristen. Etter runden vår var ferdig, bestemte vi oss for å brenne de gjenværende avisene. Så upassende, tenker du kanskje, og det kan jeg være enig i. Men for ei 13 år gammel jente i sorg – som søndag etter søndag solgte aviser med brorens drapsmann på forsida – gjorde dette uendelig godt. Hvorvidt vi tok bilder, la det ut på sosiale medier eller sendte det til Dagbladet, er jeg usikker på i dag. Likevel har det festet seg godt i minnet som en reaksjon på mediesirkuset og pressens interesse for terroristen i den vanskelige tiden etter 22. juli.

I år er det ti år siden terroristen ble dømt til 21 års forvaring etter å ha drept 77 mennesker. Det betyr at terroristen for første gang kan begjære seg prøveløslatt. I tråd med norsk rettsvesen. Vi har et rettsvesen som fungerer, og det er et godt tegn på et sterkt demokrati.

Det som derimot er farlig, er mediesirkuset vi på ny opplever i forbindelse med rettssakene rundt terroristen. Ti år etter første rettssak er det igjen en mediedekning som gjør det umulig å unnslippe terroristen og hans ideologi. Rettssaken er på tv, radio, i aviser og på sosiale medier. Deler av dekningen er selvfølgelig viktig og helt nødvendig.

Men hvordan saken dekkes er et helt annet spørsmål. I forkant av rettssaken skrev Dagsavisen at de ikke vil la terroristen «portrettere seg som han selv ønsker – verken på bilder eller i sitater fra rettssaken». De tar hensyn til leserne: «Mange synes det er vanskelig å se bilder og omtale av 22. juli-terroristen», og deres publiseringer skal «preges av varsomhet». Flere mediehus har lagt seg på samme linje.

Dagbladet derimot, har valgt det Dagbladet-kommentator Marie Simonsen på Twitter retorisk kaller «mer åpenhet». De klistrer bilder av terroristen som gjør nazihilsen på fronten av nettavisen, de sender direkte fra rettssaken og gir terroristen både en plattform og et mikrofonstativ til å spre sin høyreekstreme propaganda. De gjør det motsatte av Dagsavisen – de lar terroristen portrettere seg som han selv ønsker både på bilder og sitater.

Dette til tross for at det i terroristens manifest klart og tydelig står at han vil bruke rettssaker som en plattform for å fremme sin sak. Han skriver at rettssaker vil gi betydelig mediedekning, som igjen vil bidra til å rekruttere flere. «Målet er ikke å vinne saken» skriver terroristen, men å nå ut med budskapet «for å generere et maksimalt antall sympatisører og støttespillere».

Allerede etter dag én i retten, sirkulerte bilder av terroristen som gjorde nazihilsen i høyreekstreme miljøer på nett. Dagbladets dekning av saken gjør at avisen blir nyttige idioter som bidrar til å spre høyreekstrem propaganda, og i verste fall, bidrar til å rekruttere flere til høyreekstreme miljø.

Fjoråret var tøft for mange berørte etter 22. juli. Det var ikke bare sommeren som handlet om 22. juli, det var i media fra mars til langt ut i september. Det var tungt og slitsomt å hele tiden forholde seg til. Likevel satt jeg igjen med en følelse av at media opptrådte på en verdig måte, tok hensyn til overlevende, etterlatte og berørte i dekninga av tiårsmarkeringa.

For min del tror jeg medienes verdige måte å håndtere sommeren i fjor på, bidro til at mediedekningen rundt rettssaken som pågår nå, kom som en ekstra overraskelse. Det har så langt vært mye tøffere enn det jeg var forberedt på. Derfor er jeg ekstra takknemlig for at Dagsavisen tar hensyn til de berørte i denne saken, at NRK presiserer at deres dekning skal være i tråd med Vær Varsom-plakaten, og at VG er tydelige på at de ikke ønsker å gi terroristen den talerstolen han ønsker seg.

Jeg er stygt redd for at terroristen vil benytte enhver sjanse han får til å begjære seg løslatt. Slik jeg har forstått det, kan det være snakk om så ofte som hvert år. Jeg håper inderlig Dagbladet velger en annen måte å dekke denne saken neste gang, som ikke innebærer å spre terroristens propaganda eller konspirasjonsteorier. Og jeg håper de ikke kringkaster hans forklaring.

Dagbladets dekning av rettssaken så langt, har gitt meg et gjensyn med de følelsene hun 13 år gamle jenta kjente på som førte til Dagbladet-brenning for litt over ti år siden. Når jeg nå reagerer på Dagbladets dekning og vinkling av rettssaken, er det ikke bare fordi det gjør vondt for meg som etterlatt å hele tiden bli påminnet denne saken. Jeg reagerer så sterkt fordi det Dagbladet gjør i denne saken, er farlig.

Da jeg i vår skrev masteroppgave om nynazistiske forum på nett, var ett av funnene mine hvordan nynazistisk propaganda og retorikk bevisst benyttes for å skape splittelser og overtale folk med den hensikt å skape mer frykt, mer hat og samtidig engasjere publikum til å engasjere seg i «kampen». Det er akkurat dette jeg nå ser Dagbladet legge til rette for gjennom måten de velger å dekke rettssaken på. Dagbladet legger til rette for at terroristen kan spre konspirasjonsteoriene og hatet som førte til at 77 mennesker ble drept – som vi vet han gjør for å radikalisere andre.

Dersom Dagbladet tenker at deres form for «mer åpenhet» fører til at de ikke kan ta hensyn til de overlevende eller de etterlatte, bør de i det minste ta ansvar for å ikke bidra til mer radikalisering. Det er der samfunnsansvaret deres ligger, ikke på «mer åpenhet» for høyreekstremt hat.

Neste gang denne saken skal opp, håper jeg det blir som Marius Sæther Flå skriver på Twitter: «Tenk om rettsaken ikke hadde vært nevnt før den var avsluttet og alt som møtte oss var en liten notis: «terroristen tapte i retten». Det hadde gitt ham og hans forvridde tanker minimalt med oppmerksomhet samtidig som det hadde vært en fin anerkjennelse til rettssystemet vårt».

Denne runden er jeg takknemlig for de ansvarlige medienes dekning.