Sommerberetning fra en innflytter

Av

Trondheim kommune hadde tilsynelatende lagt en slags mesterplan som skal tvinge småbarnsfamiliene ut av byen.

DEL

Meninger (Trønderdebatt) For godt og vel halvannet år siden pakket jeg ned ungkarsredet på Grünerløkka og satte kursen til dette litt intetsigende landskapet midt i Norge; Trøndelag. Plassen der fake news er til forveksling lik værmeldinga, og folket sier «sjø» i tide og utide - uten at jeg egentlig helt vet hva det betyr.

Nå er jeg installert i enebolig på Charlottenlund med mann, barn og stasjonsvogn. Som god medborger har jeg ivrig fulgt med i mediebildet på utkikk etter en arena for å få utløp for mitt (potensielle) lokalengasjement som trønder.

Mediebildet er mye preget av veltede veiskilt, parkeringstrøbbel, Ivar Koteng, RBK og uoppdragne ungdommer som bråker på nattetid. Ingenting av det nevnte har så langt vekket noe særlig til engasjement i en ellers temperamentsfull, liten kropp (min). Dette var altså inntil administrasjonen i kommunen kom opp med forslaget om å redusere åpningstidene i barnehagene på permanent basis.

Da tok det full fyr.

Jeg satt i godstolen en kveld med beina høyt og ante fred og ingen fare da det plutselig tikket inn et push-varsel fra et av byens medium: Fagadministrasjonen i Trondheim kommune vil legge frem forslag om å redusere åpningstidene i barnehagen permanent! Ikke bare satt jeg min deilige, iskalde Pepsi Max i vrangstrupen – jeg sølte i tillegg en god skvett på mine nyvaskede, grå joggebukser (flekkfrie må sies, og jeg har småbarn, så flekkfrihet er luksus). Med tårene i øya gikk jeg inn til min bedre halvdel og proklamerte at jeg dessverre så meg nødt til å flytte.

Trondheim kommune hadde tilsynelatende lagt en slags mesterplan som skal tvinge småbarnsfamiliene ut av byen. Noen vil kanskje påstå at jeg har en evne til å overdramatisere, men årsaken til denne høyst reelle panikken som slo meg var selvsagt at min husstand - som også de aller fleste andre i byen - nylig har gjennomført tidenes kræsjkurs i nettopp få-hverdagen-til-å-gå-opp-med-reduserte-åpningstider-i-barnehagen.

Jeg tenkte i mitt stille sinn; hvis kommunens ansatte hadde sett undertegnede i perioden med reduserte åpningstider i barnehagen som etterfulgte den ikke helt stressfrie perioden med absolutt- ingen-åpningstider, så hadde de tenkt seg godt om: Jeg satt faktisk PC-veska innenfor porten til barnehagen og tok sønnen min med på kontoret. En annen dag ringte jeg fortvilet til barnehagen og gråt over bilen som var stjålet slik at jeg ikke fikk hentet puddingen før stengetid (bilen sto rett nok bare parkert etasjen over der den vanligvis står, men det er ikke relevant i denne sammenheng).

OK. Kanskje var det ikke SÅ ille, men: Hadde det ikke vært for velvillighet fra arbeidsgiver og arbeidsmoral hos undertegnede, hadde permanent redusering av åpningstidene i barnehagene blitt en real fadese. Min samboer eller jeg ville vært tvunget ut i deltid – mest sannsynlig jeg fordi jeg har en stilling som omfattes av regler om hviletid og nattarbeid. Kostnaden for næringslivet ville vært astronomisk, og mest sannsynlig trukket store deler av næringslivet ut av byen og inn til nabokommunene. Bra for likestillingen er det heller ikke. Jeg er derfor glad for at signalene fra de fleste hold er utvetydige: Dette er en dårlig idé.

Det er imidlertid ikke til å stikke under stol at argumentet til administrasjonen er holdbart; det pedagogiske tilbudet til barna ble bedre under koronaen. Dette kan løses på én av to måter; reduserte åpningstider eller videre rammer til barnehagene. Det første forslaget minner mer om en snikinnføring av sekstimersdagen som bare vil koste samfunnet og skattebetalerne. Det siste forslaget er mer i rekken av «utgifter til inntekts ervervelse» - hvilket fremstår som et langt mer attraktivt alternativ. Det er nok barnehagenes rammer som egentlig skulle vært diskutert.

Dersom koronaen har bidratt med noe (utover at selv den eldre garde nå innser at vi ikke må møtes fysisk på jobb for å vurdere hvem som skal skifte papir på kopimaskina), så er det å synliggjøre enkelte yrkesgruppers store betydning for samfunnet. Selv reagerte jeg selvfølgelig med sjokk og vantro da undertegnedes yrke – advokat – ikke var å finne på listen over samfunnskritiske funksjoner.

Det gjorde derimot matprodusenter, barnehageansatte, butikkansatte, helseansatte med flere. Skal vi ikke heller be politikerne vurdere rammene for sine ansatte når oppgavene de utfører er så ubeskrivelig viktige?

Inntil neste pek fra administrasjonen drister jeg meg til å bli værende her, og skal nok sørge for å finne min arena for engasjement. Enn så lenge er det fortsatt ikke noe som får engasjementet så raskt på topp i heimen som når toåringen lærer «Gutan» sine supportersanger og stiller i splitter ny TIL-drakt.

God sommer!

Artikkeltags