– Hvor kommer du fra?

– Å, det er et lite sted, du har garantert ikke hørt om det. Rett ved Verdal.

– Hvilken bygd da? Jeg er lokalkjent.

– Den ligger på motsatt side av E6 fra Vinne.

– Jammen, hva heter den?

– Fætta.

Det finnes en rekke steder som er belemret med navn som automatisk får folk til å trekke på smilebåndet – Lortegrauten, Kyrkjebyrkjeland, Svullrya, Dunsæd, Dulpetorpet og Tissvassklumptjønnin. Nei, dette er ikke noe jeg har funnet på. Det er faktisk steder som heter så – og innbyggere derfra som konstant blir gjenstand for latter det øyeblikket dette kommer for en dag.

I min forrige jobb hadde jeg en kollega som var født i bydelen Helvete i Mosjøen, som hadde en sønn som er født i Hell. Jeg kjenner også en fra Homse, som ikke er det, men kjenner pussig nok ingen som opprinnelig kommer fra Kjærringskrevet. Heller ikke Sædingsdragdrenken, Runken eller Fisebukta, selv om det kanskje ikke er så rart. Men de finnes altså.

Skulle nesten tro folk satt og navnga stedene i fylla, så mye snodig man har fått seg til å kalle områder. Hadde det vært barn som ble gitt slike åpenbare økenavn, ville barnevernet blitt kalt inn på rappen.

Jeg har bodd tre steder i landet over lengre perioder, og har notert meg noen fellesnevnere for dem hva stedsnavn angår. I Oslo-området virker det som om man har forsøkt å selge inn stedet, ved enten å få det til å fremstå som bedre enn det er eller gi det en slags mystisk aura.

Montebello, for eksempel, betyr «vakkert fjell» på italiensk, men er like fullt navnet på en bydel i Oslo, som i beste fall har noe som ligner på en knaus.

Ellers er Volvat rett og slett oppkalt etter han som eide mest i området – Thaulow, som kom fra Tavlov på Jylland – bare at det er skrevet baklengs. En våt drøm for kodeknekkerne blant oss.

Les også: «Av alle initiativ fra supporterhold, tror jeg dette må være det dummeste»

Også har man bydelen Egne Hjem, hvor navnet var ment å reklamere for at folk tidlig på 1900-tallet skulle kunne få seg egne hjem av en viss standard, borte fra de usunne og overbefolkede byene. Egne Hjem er selvsagt en del av den overbefolkede byen i dag.

Nordlendinger er ikke så opptatte av å reklamere for stedet. Ved Tromsø finner man Kaldslett, Kaldfjord og Skittenelv. Det finnes til og med et badeland ved Skittenelv Camping, som om ikke markedsføringen var vanskelig nok. Campingplassen i Fætta har i det minste blitt gitt det mer lyriske navnet Soria Moria Camping.

I Trøndelag er det en hel del navn som har eksistert helt siden vikingtiden. De er derfor mye mer praktisk orientert.

– Se, pappa, det var en fin ås. Hva skal den hete?

– La meg se – vi kaller den for Åsen.

– Å, det er et vatn der.

– Det får hete Vatn.

– Og det er to øyer i vatnet, hva skal de hete?

– Vi kaller dem for Inderøy og Ytterøy.

– Jammen, pappa, det er jo allerede en Inderøy og en Ytterøy noen få kilometer lengre nord.

– Hold kjeft, sønn. Ikke vær obsternasig.

På den måten har det sikkert foregått, og forklarer på mange vis den enkle tilnærmingen. Det du ser, er det det heter, liksom. Ikke noe jåleri, som i Oslo. Tro hva man finner i Malm? Å, er det jernmalm? Hva med Følling? Åja, hest. Og hva skal bydelene i sentrum av Steinkjer hete? Hva med Nordsia og Sørsia? Kjempenavn. Holmen under Steinkjerbrua har i sann trøndersk tradisjon også fått navnet Holmen. Surprise.

Sliter fortsatt med å skjønne den praktiske forklaringa bak at Jådåren ble døpt som det ble, men det var uansett bedre enn navnene Skrukkefylla, Rompeporten og Spermbanken, som de strandet på litt lengre sør. Ja, det er helt sant, bare sjekk.

Steinkjer, eller Stenkjær, som byen het i gamle dager, skjønte jeg heller ikke før jeg for første gang tok inn på hotell her. «Å, det var da en fryktelig hard pute. Jaja, hva annet kan man forvente seg på Steinkjer?».

Stusset også lenge over «rosereferansen» i Trondheims opprinnelige navn, Nidaros. Da den «egentlige» hovedstaden fikk sitt navn i 1016, fantes da ikke blomsten på disse breddegrader.

En fylletur i studietiden oppklarte imidlertid det hele. Veien fra nachspiel gikk en morgen tilfeldigvis forbi sjokoladefabrikken på Strindheim, som akkurat hadde startet produksjonen for dagen. «Aha, Nidar-os!»