Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Noen ganger dukker en hendelse opp, som i en slik grad overskygger alt, at du sliter med å huske hva som ellers skjedde. Ingen fikk med seg at Oscar-utdelingen ble den hittil største seieren for kvinner i filmbransjen, fordi Will Smith bestemte seg for å fike til Chris Rock, etter at komikeren hadde kommet med noe han mente var en upassende vits om kona, Jada Pinkett Smith.
Det forunderlige opptrinnet etterpå, er nesten enda mer surrealistisk. Alle later som om ingenting har skjedd og prøver å trøste voldsmannen. Senere får han utdelt en pris, for beste hovedrolle – og når Oscar-komiteen har tenkt seg om, skal de nå trekke prisen tilbake, på grunn av slaget.
Det blir som da Zinedine Zidane skallet ned Materazzi i VM-finalen i 2006, og prisen for beste spiller gikk til en annen – selv om Zidane hadde driblet snurr på shortsen til motspillerne hele mesterskapet.
Én ting er nå at prisen bør gå til den beste skuespilleren – og ingen annen – noe helt annet er det med retten Will Smith har til å dra til en komiker. Smith har høstet massiv støtte blant folk – også her hjemme – som mener det er hans rett til å forsvare familien. Det var vitsen til Chris Rock som var «synderen».
Problemet er bare at Will selv er komiker, og å forsvare familien mot den hinsides store faren en vits utgjør, er ingen heltedåd. Skulle prinsippet videreføres – slik at man fiker til alle man er misfornøyd med innsatsen til – vil jeg stå fremst i rekka for å klappe til Will Smith for fadesefilmen «After Earth». Jeg ville også insistert på å få pengene for kinobilletten tilbakebetalt.
Kjetil Rekdals menn kan foreløpig trekke et lettelsens sukk. Prinsippet med slik avstraffelse for dårlig opptreden er simpelthen for langt ute til at det skaper presedens.
«På tide å pusse overgangsvinduet»
I 2020 holdt Ricky Gervais den mest hårreisende åpningstalen i historien, da han ledet Golden Globe. Han vitset om Jeffrey Epsteins selvmord, homseryktene rundt Tom Cruise og langet ut om Mel Gibsons alkoholisme og rasismeutspill. Sistnevnte satt fire meter unna ham og lo.
Hvorfor reiste ingen seg opp og slo til Gervais? Av den enkle grunnen at han er komiker. Han gjør jobben med å slenge ut ting som skaper reaksjoner – som regel gapskratt. Det er det komikere driver med. Og folk som mener det er innafor å på direkten felle dom over hva man kan, og ikke kan, vitse om, er kort og greit idioter.
Under et stort julebordarrangement i Tønsberg i 2005, fant en av gjestene ut at dette var på sin plass, og angrep – ikke komikeren, men buktalerdukken som hadde kommet med frekke utsagn hele kvelden.
Da jeg var tidlig i 20-årene, fikk jeg for første gang oppleve at en nær venn ble alvorlig syk. Cellegiften de brukte for å kurere kreften gjorde at han på kort tid mistet alt håret, og da vi kom på besøk, kort tid etter, ble det opplagt at ingen av oss ante hva som var riktig å si i en slik anledning.
At han var syk, så alle. Likevel kom alle vi som spilte i band med ham bort – en etter en – og sa: «Hvordan går det?». Som om vi ikke allerede visste svaret.
En musikerkompis som ankom litt senere, valgte en helt annen approach. «Dævven, du ser klein ut. Jaja, hvis du nå skulle stryke med, vet du at jeg alltid har likt Fender Twin-forsterkeren din», lød meldingen hans. Resten ble sittende å måpe, inntil kreftpasienten knakk sammen på gulvet i latter.
Den forløsende, men akk så upassende vitsen, fikk nullstilt alle, og samtalen fløt som normalt etter dette – slik god humor ofte kan føre til.
«Trønderrock - lungesykdommen fra Namsos»
I England begynte «Jimmy Carr» å trende på Twitter etter Will Smith-hendelsen, hvor mange ville at den engelske komikeren skulle bli neste års Oscar-vert. Rett nok med ironisk fortegn.
Tidlig i februar gikk helseministeren i Storbritannia, Sajid Javid, ut og oppfordret til boikott av Jimmy Carr, for en holocaust-vits han kom med i Netflix-spesial med tittelen «His Dark Material».
Denne introduseres med at Carr nøye forklarer at ingenting av det han ytrer er ment å ramme noen, og at han håper alle skjønner at om han sier noe, er ikke dette uttrykk for noe han mener. Så følger en lang rekke vitser om pedofili, folks fedme, utseende, problemer i senga og til og med holocaust.
Sistnevnte er imidlertid av kategorien vitser, som uten en slik introduksjon og forklaring av settingen, skaper reaksjoner. Det har oppskriftsmessig også kommet her – fra folk som bare har fått vitsen viderereferert, uten introduksjon.
Hvordan kan Rosenborg, som er så gode på ett område, være så fryktelig elendige på et annet?
Skal man ha lov til å vitse om absolutt alt? Ja, mener jeg – gitt den rette settingen. Jimmy Carrs Netflix-spesial var soleklart innhold som kun var tiltenkt et publikum som ønsket slik upassende komikk. Merkingen av innholdet og introduksjonen gjorde ingen hemmelighet av hva du ville komme til å finne.
Hvis du da helt bevisst ser dette for å la deg krenke, eller «andregradsforkrenke» (bli krenket på vegne av andre), vil jeg påstå at du driver med selvskading.
Selv kom jeg på lignende vis i skade for å vitse upassende i min forrige jobb. Som nyansatt redaktør i avisa iTromsø, opplevde jeg at konkurrerende avis i byen, Nordlys, sendte journalister til Lesvos under flyktningkrisa i 2015.
Jeg stusset litt over at en lokalavis gikk til et slikt skritt, og meldte lystig på Twitter: «Akkurat da flyktningsituasjonen var på det verste for syrerne, fant Nordlys ut at de skulle sende ned et reportasjeteam. Har de ikke lidd nok?»
Det tok ikke mange timene før fordømmelsene haglet i sosiale medier. At noen kunne latterliggjøre et slikt fint initiativ, kunne ikke være annet enn rasisme, og ettersom jeg var ny i byen, ble dette kjapt slått fast.
Tilfeldigvis har jeg både kone og barn som er svarte og har tidligere jobbet som campmanager i flyktningleir i Sierra Leone, så jeg følte ikke at kritikken traff spesielt godt. I heimen ble det også vitset rundt om jeg skulle sende en tweet i respons, lydende: «Rasist? Jeg, som har huset fullt av negre?»
Dette skjedde selvsagt ikke. Når de ikke forsto den opprinnelige vitsen, ville en slik ironisk vittighet falle på steingrunn, var konklusjonen. N-ordet er også noe man ikke bare kan slenge rundt seg, med mindre konteksten er krystallklar. Litt på samme måte som med vitsing rundt holocaust. Utenfor en gitt kontekst, vil den ramme folk man ikke ønsker å ramme.
I familien vår, derimot, kan vi slenge om oss med slikt. Det samme mener jeg tilfellet burde være lov i noe som så til de grader har blitt understreket er humormateriale som ikke er for de «lett-krenkede», som i Carrs Netflix-spesial. Et samfunn hvor boikottropene hagler, uansett hva folk mener seg krenket over, tror jeg rett og slett ikke vi ønsker.
«Hvor mange flere generasjoner skal dette tøvet pågå?»
Daværende kunnskapsminister, Thorbjørn Røe Isaksen, kom i 2017 i hardt vær fordi han på en privatfest hadde valgt å kalle quizlaget «Hvit makt». Kritikken gjorde at han raskt la seg flat og understreket at dette ikke er noe man tuller med. Han mente det var ekstra viktig for ham som offentlig person. «Det er viktig å ikke bagatellisere hatefulle miljøer. USA er et eksempel på dette nå, hvor det er skremmende å se på at verdens mektigste mann ikke klarer å si at det er rasister og nynazister som står bak det som har skjedd der», sa Isaksen til Dagbladet.
Nei og nei. Nå har man i en årrekke etterlyst humor fra høyresiden, og når det først kommer antydning til en vits, løper man ut og dementerer den.
Folk som kritiserer et så uskyldig ordspill, attpåtil på en privat quiz, burde legge neste ferie til Nord-Korea, slik at de fikk føle på hvordan det var å leve i et samfunn hvor humor er forbudt. Og Isaksen burde snarest gå ut og dementere beklagelsen – fem år på overtid.
Et quizlagnavn eller en uskyldig fleip bidrar ikke til å bagatellisere hatefulle miljøer. Ei heller er det noe uttrykk for at man har sympatier i den retning.
Jeg er selv ivrig quizer, og kan bekrefte at quizlaget «Twisted Fisters» er ikke perverse individer, og rivalene deres, «Tio tusan tyska bøgar», er på ingen måte onde homofober.
«Pust med magen» er et legeråd altfor få av dem med dårlig utviklet humoristisk sans følger.