Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kommer man med åpenbare løgner i mediekanaler som er underlagt Redaktørplakten, vil dette slås hardt ned på. Lirer man av seg slikt sludder på et utested, blir man høyst sannsynlig kastet ut. Hvorfor er det da logisk at når SIAN står og utbasunerer åpenbare løgner – uten annet mål for øyet enn å skape hat – så skal man bruke enorme politiressurser for å forsvare dem.
Gjennom megafoner ropes det at alle barn i Sverige blir voldtatt to ganger daglig, som følge av islamiseringen. Selvsagt er dette fullstendig sprøyt. Det er imidlertid farlig informasjon, hvis det får stå uimotsagt. Får slike sinnssvake påstander slå rot og bli etablerte sannheter i høyreekstreme miljøer, kan det få alvorlige, voldelige konsekvenser. Hvorfor skal det ikke være lov for en kommune å si nei til et slikt arrangement?
Rett før sommeren forsøkte noen å arrangere et foredrag om «Den jødiske lobbyen», hvor hensiktene syntes åpenbare. Litteraturhuset sa nei, det samme gjorde et hotell. Arrangementet var så booket inn i en forelesningssal ved NTNU, inntil Nidaros gjorde dem oppmerksomme på det i en artikkel. Da ville heller ikke de ha dette i sine lokaler.
«Er det noen voksne der vi kan prate med?»
Dette er ikke knebling av noens meninger. NTNU, Litteraturhuset og hotellet ønsket bare ikke å sette sin egen troverdighet på spill, ved å la folk som forfekter konspirasjonsteorier få slippe til på talerstolen i deres lokaler.
Som Ronny Kjelsberg (Rødt) utdypet i sakens anledning: «Du har lov å si hva du vil, men du kan ikke kreve at noen andre skal bidra til å ytre det. Da blir de på sett og vis medansvarlig for den ytringen. Du kan rope i din egen stue, men du kan ikke banke på døra hos naboen og kreve at du får stå i hans stue og rope».
En kommune vil måtte lytte, hvis det kommer mange reaksjoner på at man planlegger å legge en naturiststrand midt i et boligområde. Nå skader for så vidt ikke naturister noen som helst, men likevel tar man hensyn til dem som ikke ønsker det.
Det samme vil gjelde hvis noen skulle komme på den lite gjennomtenkte ideen å legge en utendørs skytebane like ved en barnehage. Omtrent like absurd er det at store politiressurser blir satt inn for at SIAN skal få spre sine løgner om Islam i områdene med høyest andel muslimsk befolkning eller på Torvet. Det kan medføre betydelig skade, og bør derfor frarådes.
Skal ikke en kommune få lov til å si: «Nei, et sånt arrangement ønsker vi ikke»? SIAN kan sikkert finne seg en skog hvor alle de ti medlemmene som møter opp kan få rope alt det hatet de makter, uten at det plager noen som helst. De trenger bare ikke gjøre det sentralt i Trondheim, hvor det skaper desidert mest ubehag. Det man ender opp med å beskytte – ved å tillate SIAN-arrangementer – er ikke ytringsfrihet, men propagandering av farlige løgner. Og det kan da ikke være hensikten.
Hvor langt er man villig til å strekke dette? Ville en voldelig fascistparade á la Mussolinis på 30-tallet – som skremmer vettet av de fleste innbyggerne – være noe som trenger beskyttelse? Og skal man ikke under noen omstendigheter få sette ned foten for slikt – fordi det hevdes å begrense ytringsfriheten?
Når det gjelder fiksjonslitteratur og kunst, er det en selvfølge at man skal ha lov til å uttrykke seg fritt. Det spiller ingen rolle om folk blir provosert over nakenhet, brutalitet, drøye seksuelle beskrivelser eller blasfemi i kunst. I Norge er dette lov. Deal with it, som tenåringen i huset mitt ville sagt.
Forskjellen er at folk som provoseres gjerne selv oppsøker kunsten eller litteraturen for å bli sjokkert og forarget. Salman Rushdie har aldri stått og lest fra «Sataniske vers» i moskeer. Han skrev ei bok som folk ikke likte innholdet i, og opplevde som følger av dette å få dødsdommen av iranske myndigheter. Litteratur er faktisk enda enklere å unngå enn et TV-program. Jeg kan ikke utstå «The Kardashians». Det fine er at jeg bare kan skru over på en annen kanal. Med ei bok, trenger du bare å la være å kjøpe den.
Farvel til politikkens svar på Mr. Bean
Det hjelper ikke at SIAN ifører seg «Sataniske vers»-t-skjorter. Deres kampanje – som bevisst går ut på å lage kvalme og skape avsky – er noe ganske annerledes enn Rushdies forfatterskap. En vanlig definisjon av rasisme er at man «tillegger bestemte folkegrupper negative, karakteristiske egenskaper». At det SIAN holder på med faller inn under rasisme, er åpenbart. Rushdies bøker er derimot svært langt unna en slik definisjon. Faktisk er «Sataniske vers» en historie om innvandring, og sånn sett det stikk motsatte.
Målet med SIANs aksjoner er å normalisere ordbruken og det rasistiske tankegodset. Skal en kommune bare la dem få velsignelsen til å gjøre slikt? At det bryter med rasismeparagrafen, som ville satt en stopper for det i enhver annen sammenheng, er da uomtvistelig.
For noen år siden satt jeg i et utvalg som hadde som oppgave å fornye Redaktørplakaten, som ved siden av Vær-varsom-plakaten utgjør grunnpilarene for det media skal drive med. Noe av det viktigste vi kom frem til, var at medier skal være «sannhetssøkende». Grunnen til at mediekanaler som Rights og Resett ikke er tatt inn i Norsk Redaktørforening, er at de svært ofte ikke er sannhetssøkende, men bevisst publiserer propaganda som ikke medfører riktighet.
«Svindlerpresidentens lenge bebudede fall»
SIAN langer ikke bare ut mot Islam, men også mot det Trump kaller «mainstream media» – altså, de som forlanger at det som skrives skal være sant, etterprøvbart og veldokumentert. Dette, for at SIAN ufiltrert skal få utbasunere hårreisende påstander, som at barn i Sverige blir voldtatt to ganger daglig på grunn av muslimsk innvandring.
Slikt fjas hører på ingen måte hjemme i seriøse medier. Kan heller ikke forstå at det har noe å gjøre på Torvet i Trondheim heller.
Skulle man være kreativ, er SIAN-aksjonistene ikke flere enn at de ville fått plass på en trafikkøy på Tiller. Der kunne de stått, midt i ettermiddagsrushet, helt trygt og kauket. Trafikken ville gjort at motdemonstranter ikke kom til, og ingen ville bli plaget av de støtende tilropene.