Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Dette kunne vært Rosenborg, og på mange måter er det det, fordi tankegodset kommer derfra. Det kollektive spillet har bragt Bodø/Glimt enorme sportslige fremganger. Individets skrøpelighet (helt feil ord, men for beskrivende til ikke å bli brukt, dessuten er det relativt, i forhold til nivå) dokumenteres når det ikke lenger har fellesskapet til å løfte seg fram – og hva er det brødrene Berg driver med, mens klubben enda en gang spiller historiens viktigste kamp: «De gjødsler det treet de selv er en del av» (Nils Arne Eggen).
La oss ta det punkt for punkt, sånn at vi best ser sammenhengene:
Bodø/Glimt overpresterer voldsomt i forhold til det hver enkelt spillers ferdigheter skulle tilsi, fordi de satser på samhandling, der den enkelte blir satt i situasjoner der han oftest mulig får anledning til å bruke sine beste ferdigheter, den såkalte godfoten, og han blir satt sammen med andre, med andre godføtter, slik at de utfyller hverandre; det er det som er blitt omtalt som komplementære ferdigheter.
Dette er tankegods som Nils Arne Eggen stjal litt her og litt der, blant annet i Nederland, og som han fikk inngitt fra sin gode venn Kjell Schou Andreassen, som selv hadde fått dem fra en som het Cato Wadel, som hadde lest seg til dem, blant annet hos en innvandret amerikansk psykolog og forfatter som hadde forsket på duer.
Dette ble til det som foldet seg ut som det moderne Rosenborg i 1988-sesongen, og som Trond Sollied tok med seg til Bodø der det er ivaretatt og videreutviklet av blant andre brødrene Berg og en bergenser som var veldig interessert i dette. Det handler om en tankegang; individet skal «vise oss hva det kan», for å legge ferdighetene inn til fordel for fellesskapet. Sånn var det der Marius Lode kom fra, i Bodø altså, men ikke der han kom, i Bundesliga. Der var de mer opptatt av de rene individuelle ferdighetene, ikke de relasjonelle.
Det handler også om en kultur, som for Rosenborgs vedkommende artet seg slik at klubben reiste rundt og holdt fotballskoler i distriktet, slik brødrene Berg gjør nå, og spilte treningskamper.
Alt dette materialiserer seg til syvende og sist i et stramt organisert angrepsspill der rollekravene ligger noenlunde fast, men der den enkelte aktør får muligheten til å sette sitt preg på rollen, i den grad det er til fordel for kollektivet. I dag som i 1988 er banen 105 meter lang, 68 meter bred, med én ball og elleve spillere på hvert lag. Ingen ting er endret, bortsett fra tilbakespillsregelen, som kom tidlig på 90-tallet, og som ikke påvirket behovet for kollektivt spill.
De mest faglige oppegående vil kunne påpeke at det er blitt mindre bakrom, som gjør det enda viktigere å utnytte mellomrommet, og spillerne er blitt fysisk sterkere og enda bedre teknisk. Alt dette forklarer hvorfor det kollektive offensive spillet som de driver med i Bodø, og som altså er «funnet opp» i Trondheim (eller i Moss) er blitt enda viktigere.
Brødrene Berg er der de er under kampen fordi de skjønner hvordan er bygger kultur, laget er der det er fordi klubb og trenere har forstått hva som gjør det i stand til å overprestere, og midtstopper Lode er der han er av samme grunn som et flertall RBK-spillere fra storhetstida også fikk erfare når de reise ut: Sjøl er du lett som en spøl.
