Nidaros har snakket med to kvinner som forteller at de ble utsatt for grove overgrep i barndommen.

Nidaros har gransket samtlige voldtektsdommer i Sør-Trøndelag tingrett, i perioden 2016 til mai 2020. 16 personer ble dømt for voldtekt i tidsperioden. Sissel og Aina er ikke blant de fornærmede i disse dommene. Deres historier strekker seg lengre tilbake i tid. De to kvinnene sliter i dag med senvirkninger som følge av overgrepene.

Nå forteller de sin historie i håp om å hjelpe andre i lignende situasjoner. Dette er historien til kvinnene som ble utnyttet på det groveste i ung alder.

Les også

«Hun regnet med at ingen hørte skrikene hennes. Der og da fikk hun dødsangst»

Sissel (54): – Jeg husker hvordan han befølte meg under klærne

Sissel (54) fra Melhus forteller at overgrepene i barndommen har forandret livet hennes, men hun nekter å forbli et offer.

– Livet mitt er ikke ødelagt. Jeg anser meg selv som en sterk dame. Både fysisk og psykisk. Selv om jeg har vært utsatt for overgrep, betyr ikke det at jeg er et offer resten av livet.

Sissel var bare 14 år da overgrepene skal ha startet.

– Fra høsten 1979 og fram til 1983 ble jeg jevnlig utsatt for overgrep av en mann i nær omgangskrets, forteller hun.

Skam og skyldfølelse

Høsten 1979 fikk Sissel livet snudd på hodet.

– Jeg husker hvordan han befølte meg under klærne, sier hun.

Etter hvert som tiden gikk ble overgrepene grovere, ifølge Sissel.

– Jeg har klare minner av overgrepene. Samtidig er det mye som er borte. Jeg tenker at det er mekanismer som slår inn, at man fortrenger det.

Sissel omtaler overgriperen som en normalt oppgående mann som hun i utgangspunktet hadde et godt forhold til.

– Det var et godt forhold, men også et ambivalent forhold, sier hun.

Sissel er klar på at overgriperen brukte psykisk tvang, og at overgrepene skal ha skjedd i situasjoner hvor hun ikke hadde mulighet til å komme seg unna.

– Jeg har alltid visst at det var feil, men det var vanskelig å trekke seg unna. Det hele rører ved skammen og skyldfølelsen. Jeg fikk oppmerksomhet på så feil premisser. Jeg følte tidvis at det var min skyld, sier hun.

Sissel blir opprørt når hun tenker tilbake på skammen. På hvordan den har gjennomsyret livet hennes.

Hytteturen

Hvor mange overgrep Sissel skal ha blitt utsatt for som barn, kan hun ikke tallfeste.

– Det er snakk om mange overgrep over flere år, sier hun.

Overgrepene skal hovedsakelig ha skjedd hjemme hos mannen, på en hytte og i mannens bil.

Høsten 1983 skal ha blitt et vendepunkt.

Sissel skal ha vært med mannen på hyttetur. Dette er siste gang mannen skal ha forgrepet seg på henne.

– Hva som gjorde det er jeg usikker på. Jeg vet at jeg kjente på redsel den helgen, sier hun.

Flere år senere anmeldte hun mannen for overgrepene, forteller hun. Ifølge Sissel ble saken henlagt av politiet etter hennes ønske. Hun opplyser også om at hun i 2003 fikk 80.000 kroner i voldsofferstatning.

Mannen som skal ha forgrepet seg på Sissel døde for flere år siden. Han ble aldri dømt for disse forholdene.

– Hva tenker du om det?

– Jeg har tenkt mye på hvordan han hadde det inni seg, sier hun.

Bryter stillheten

Nå, 37 år etter overgrepene skal ha skjedd, bryter hun stillheten. Hun ønsker å stå fram med sin historie for å hjelpe andre i lignende situasjoner.

– Jeg ønsker å bruke historien min til noe positivt. Jeg har fått hjelp fordi andre har fortalt. Derfor tør jeg å snakke nå, sier hun.

Sissel er klar på at motivasjonen hennes ikke er å få sympati, men å nå inn til andre og muligens kunne hjelpe dem.

– Overgrep vil skje. Jeg vil at de som måtte være midt oppi det kan se at det er håp i det håpløse. Det er alltid et håp, men det er ikke alltid man evner så se det selv, sier hun.

Søkte hjelp

– Jeg sitter ikke her som et nedtrykt menneske. Jeg har kommet meg opp igjen. Jeg har jobbet beinhardt selv, og har hatt gode fagpersoner rundt meg, i tillegg til familie og venner, sier hun.

Sissel forteller at hun har vært åpen om historien sin overfor sine nærmeste. Det har vært avgjørende, ifølge henne selv.

– Jeg har snakket masse om det. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg gått under, sier hun.

Først i 1999 søkte hun profesjonell hjelp.

– Det var et indre kaos som jeg ikke klarte å holde tilbake mer. Jeg kom til den erkjennelsen at jeg trengte hjelp. Jeg klarte ikke å håndtere det alene mer.

Da hun kom over en annonse fra Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) i Adresseavisen, tok hun mot til seg og ringte og gjorde en avtale.

– Jeg husker fortsatt da jeg skulle inn til min første samtale. Jeg gikk noen runder fram og tilbake i gaten før jeg tok mot til meg og gikk inn, sier hun.

Sissel opplevde det som en lettelse å endelig kunne være åpen om historien sin og motta profesjonell hjelp.

– Det var en lettelse å tørre og snakke. Måten jeg ble møtt på, og lyttet til var godt for min situasjon.

I etterkant av dette har hun benyttet seg av flere forskjellige hjelpetilbud.

– Jeg har vært innom sjelesorg, psykiatrien og to innleggelser på institusjonen Modum Bad i Vikersund. Jeg har fått jobbet med livet på forskjellige vis og vinklinger. Summen har vært bra, sier hun.

– Hva har dette gjort med deg?

– Jeg ble forent med den rebelske tenåringen i meg. Jeg fikk et godt landingspunkt. En ro. Det var en merkbar endring. Jeg kunne legge meg med et rolig hode.

– Hva legger du i det?

– Tidligere hadde jeg bilder av overgrep på netthinnen. Skyldfølelse. Jeg hadde en uro i meg som jeg ikke visste hvordan jeg skulle få bort. Mørke tanker og fantasiflukter.

Spiseforstyrrelser og overtrening

Våren 2000 fikk Sissel en spiseforstyrrelse som hun slet med i mange år.

– Det var ikke før min siste innleggelse på Modum Bad at jeg skjønte at dette var min måte å reagere på. Spiseforstyrrelsen var en måte å takle det indre kaoset på, sier hun.

I tillegg begynte hun å trene. Gjerne flere ganger for dagen.

– Jeg overtrimmet nok. Det var min greie i mange år. Jeg var brannkonstabel i 13 år, så jeg måtte trene for å holde oppe styrken, sier hun.

Åpen om overgrepene

Sissel er åpen om historien sin, og gjennom Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) holder hun foredrag hvor hun deler sine erfaringer. Et av temaene hun tar opp, er livsmestring etter overgrep. Sissel er leder for ressursbanken til LMSO. Ressursbanken er opprettet for å kunne tilby foredrag, temakvelder og fagdager om seksuelle overgrep og konsekvenser av seksuelle overgrep.

Walk with Jesus daily

Sissel har båret med seg en tro på Jesus i mange år, uten at det har gjort livet hennes lettere.

Men da hun skulle ta sin første tatovering, dedikerte hun den til troen sin.

På venstre hånd er bokstavene «WWJD» inntatovert.

– Det står for «Walk with Jesus daily». Det er en påminnelse. Hva ville Jesus gjort?, sier hun og fortsetter:

– Jeg har en rose, Lille My, Mummimamma, meg som padler kajakk og en sommerfugl for å nevne noe. Men nå er jeg ferdig. Jeg tror ikke jeg skal ha flere nå, sier hun.

Sommerfuglen symboliserer håp.

– På svarte dager har jeg alltid klart å finne det lille solskinnet. Det positive, sier hun.

Aina (46): – Ble voldtatt først av far, så av onkel

Aina forteller om en oppvekst hun opplevde som normal, men som også bestod av en lang rekke overgrep som har preget henne gjennom hele livet. Nå vil hun fortelle sin historie.

Det første overgrepet skjedde på begynnelsen av 1980-tallet, forteller hun. Fra Aina var seks år og fram til hun var 13, ble hun jevnlig utsatt for overgrep, ifølge henne selv. Først av faren. Deretter av onkelen. De to ble begge dømt for utukt.

– Jeg var veldig forvirret. Jeg skjønte ingenting, verden stoppet opp, sier hun.

Hun skjønte at det som hadde skjedd var absurd, og at hun ikke kunne fortelle sin mor og sine brødre om det.

Faren avviser at han har utført noen overgrep. Se hans tilsvar lengre ned i saken.

Våknet naken

Siste gang faren skal ha forgrepet seg på henne, var hun 13 år, forteller hun.

Denne gangen skjønte hun imidlertid hva invitasjonen ville medbringe.

– Jeg kunne ikke si nei. Derfor sa jeg heller at jeg ville gå opp på rommet mitt og hvile, sier hun.

Faren tolket imidlertid dette som en invitasjon, ifølge Aina, og han kom etter datteren, forteller hun.

Aina forteller at hun brukte teknikker for å forsvinne i det som skjer. Dissosiasjon. Mens farens hender beveget seg over kroppen hennes, ifølge henne selv.

Men dette er kun en liten del av historien. For da Aina var 11 år flyttet hun sammen med familien sin til en annen kommune. Der ble hun kjent med onkelen sin som begikk flere overgrep mot den mindreårige jenta, forteller hun.

Bak lukkede dører

Etter at familien flyttet, startet marerittet for alvor, forteller Aina.

Farens bror ordner en vaskejobb til Aina og broren på en fabrikk.

Mens broren arbeidet, lokket onkelen med seg Aina inn på kontoret sitt og forgrep seg på henne, forteller Aina.

Hun forklarer at overgrepene var mange, og skjedde flere steder.

– Jeg skjønte ikke at det han gjorde var feil. Han tok meg ofte med på tur. Jeg kunne peke på hva som helst, også fikk jeg det, sier hun.

Senere så hun en undervisningsfilm om overgrep på skolen. Det gjorde inntrykk.

– Jeg så på meg selv som en hore. Jeg lurte på om de andre kunne se det på meg, sier hun.

Hun innså at det hun hadde vært utsatt for over flere år var feil. Hun visste at hun måtte si fra om det, men var i tvil om hvordan.

– Jeg antydet hva som hadde skjedd i en stil på skolen. Det fikk alarmen til å gå, sier hun.

Læreren slo alarm. Hun vedgikk senere at onkelen hadde forgrepet seg på henne. Læreren var tydelig på at foreldrene måtte varsles.

– Det må dere ikke finne på, fordi far gjør det også, glapp det ut av meg, forteller hun.

Både faren og onkelen tilsto overgrepene. Det er viktig å presisere at overgriperne ikke visste om hverandre, og at de aldri gjennomførte overgrepene sammen.

Faren ble dømt til 45 dager betinget fengsel, mens onkelen ble dømt til fengsel i seks måneder.

Ba om unnskyldning

Aina forteller at faren og onkelen aldri brukte fysisk tvang da de forgrep seg på henne.

– Jeg turte ikke å si nei. Hos onkel var jeg redd for at om jeg sa nei, så ville han kanskje ikke kjøre meg hjem - og da ville de hjemme kanskje spørre hvorfor, sier hun.

Da saken ble rullet opp, ble det hele dysset ned hjemme hos Aina, forteller hun.

– Vi var en familie som ikke skulle snakke om ting. Lillebroren min fikk ikke vite hva som hadde skjedd før han ble voksen, sier hun.

– Vi bodde sammen i tiden dette kom opp, men mor flyttet ut, og jeg ble igjen med far og storebror. Da barnevernet fikk saken, måtte mor flytte hjem igjen og far måtte ut. Det var en lojalitetskonflikt. Jeg forsvarte ham i alle år, til jeg nesten gikk i stykker selv, forteller Aina.

Hun forteller at faren skal ha bedt om unnskyldning en gang.

– På hvilken måte?

– Han sa at dersom han noen gang hadde gjort noe galt mot meg, ba han om unnskyldning for det.

Sterke smerter

Aina forteller at hun har utviklet kompleks posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som følge av overgrepene.

– Jeg har gått til samtaler i 10 år. Jeg har det stadig bedre. Jeg er gift og har friske barn, sier hun.

– Jeg var forvirret og visste at det måtte være jeg som var «feil» på et vis. Det var min måte å forstå verden på - det var like naturlig for meg å vite dette, på samme måte som at jeg vet at jeg har brunt hår. Det var ikke noe jeg lurte på. Det var en sånn type visshet. Jeg var feil, sier Aina.

Nå vil hun bruke sin historie til å hjelpe andre.

– Jeg tar en bachelor i barnevern. Jeg er halvveis i et deltidsløp på fire år, sier hun.

Onkelen : – Det var stryking innenfor klærne

Nidaros har vært i kontakt med onkelen til Aina, som forgrep seg på henne fra hun var 11 år gammel. Han bekrefter de seksuelle overgrepene. Mannen er i dag 73 år gammel.

– Det var aldri samleie. Det var ikke kjønnslig omgang, sier han til Nidaros.

– Hvilke type overgrep var det snakk om?

– Vi lå tett inntil hverandre. Det var litt stryking og sånt.

– Hvor strøk du henne?

– Overalt.

Var strykingen utenpå eller innenfor klærne?

– Det var stryking innenfor klærne, sier han.

Mannen bestrider imidlertid at Aina var elleve år da overgrepene fant sted. Han hevder på sin side at hun var seksten år. Mannen bekrefter at han ble dømt til fengselsstraff som følge av overgrepene, og sier han sonet fire måneder i fengsel.

– Hadde hun vært elleve år så hadde jeg vært sittende lengre i fengsel, sier han.

Utover dette ønsker ikke onkelen å kommentere saken ytterligere.

Faren: – Jeg godtok dommen så hun skulle få fred

Faren benekter at han har seksuelt forgrepet seg på Aina i hennes barndom.

– Jeg har fått en dom i saken og jeg har måttet godta den, men jeg har ikke gjort noen ting. Jeg godtok dommen så hun skulle få fred. Jeg ønsket å ta opp dommen i ettertid, men jeg var så nedkjørt på den tiden, sier mannen.

Mannen sier han har levd med byrden av denne dommen i mange år, og at han opplever belastningen som verre enn å sone livstid i fengsel.

– Det ligger i lufta. Det ligger inne i meg, hele tiden, uansett hvem jeg prater med. Alle vet om dette, sier han.

Mannen sier han har hatt kontakt med Aina, inntil for noen år siden, da han fikk et brev av henne der det sto at hun ønsket å aldri se ham igjen.

Les også

«Tanja» ble voldtatt gjentatte ganger av to menn: – Jeg husker at jeg våknet opp i leiligheten, og at jeg ikke skjønte hvor jeg var