Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Under streik og pandemi ropes det høyt fra mange hold om bekymring for sårbare barn. Bekymring om den psykiske helsen til 14 000 elever var hovedgrunnen til at lærestreiken ble stoppet. Straks lærerne i skoler og barnehager er tilbake på jobb blir det stille.
Utdanningsforbundet Trondheim har i en årrekke varslet politikere og administrasjon om at ansatte og ledere i skoler, barnehager og støttesystemene ikke er i stand til å ivareta lovpålagte oppgaver. Sektoren er kraftig underfinansiert, og dette rammer de sårbare barna hardest. «Ulikhetens reproduksjon» som Gudmund Hernes pekte på allerede på 70-tallet, gjelder fortsatt, og forskjellene øker. Det har vært tilnærmet politisk konsensus i Norge om at dette er noe vi ønsker å endre. Dessverre har vi ikke lykkes.
Et konkret eksempel fra Trondheim dette året er en politisk sak om ulikheter i skoleprestasjoner knyttet til innvandrerbakgrunn. Politikerne ønsker innspill på hvordan dette kan snus. Vårt svar er enkelt: Elevene må få flere timer med morsmål, ressursene til mottaksskolene må styrkes.
Dette er bare et av svært mange eksempler som handler om det samme. De aller fleste barn og elever klarer seg godt, men alle som av ulike grunner trenger ekstra oppfølging, står i økende grad i fare for å ikke få det opplæringstilbudet de har rett på. For å kunne likebehandle barn og elever, må vi forskjellsbehandle. For å kunne lykkes må vi ha de riktige folkene, med den riktige kompetansen til rett tid.
Dersom vi som samfunn ønsker å legge til rette for at barn og unge som sliter med alt fra tilpassing i barnehage, skolevegring, psykisk uhelse, lærevansker – kort sagt – alle som trenger ekstra oppfølging, så må det være politisk vilje til å styrke budsjettet. I tillegg må vi gjøre det attraktivt å søke seg til disse yrkene slik at vi får den kompetansen vi trenger.
I vår ble den dramatiske situasjon for oppvekstsektoren belyst i en rekke oppslag i lokale media. Det kulminerte i oppslaget med rektor Cato Høve. Fasiten til Høve viste at skolesektoren i Trondheim kommune må styrkes med 400 millioner kroner dersom lovpålagte oppgaver skal bli ivaretatt på en forsvarlig måte. Situasjonsbeskrivelsen fra Høve, som har fått støtte fra mange andre rektorer, gjelder også for barnehagene og støttesystemene.
Med bakgrunn i denne debatten forventet vi at det fra administrasjonens side ville skje endringer for oppvekst- og utdanningssektoren når handlings- og økonomiplanen for 2023–2026 ble presentert 28. september i år. Forventningene ble gjort til skamme.
Budsjettframlegget gir ingen styrking av området. I praksis betyr det at situasjonen vil gå fra vondt til verre for de sårbare barna som så mange er opptatt av når skoler og barnehager er stengt. Når hverdagen er tilbake er det lederne, lærerne og de andre ansatte som hver eneste dag ser at ressursene ikke strekker til.
Det store samfunnsmandatet som vi som jobber i barnehager og skoler ønsker å utføre på en klok og trygg måte, forvitrer. Dette går på yrkesstoltheten løs for alle som jobber i sektoren, og er en personlig belastning for alle barn og familier som blir berørt.
Utdanningsforbundet Trondheim har sendt innspill til både politikere og administrasjon der vi oppfordrer til en kraftig styrking av budsjettet. Ansvaret for de sårbare barna er vårt felles ansvar. Vi håper politikerne i Trondheim er seg dette ansvaret bevisst når budsjettet skal vedtas i desember.