Gå til sidens hovedinnhold

Rusreformen trenger Arbeiderpartiet, men sosialdemokratiet trenger en rusreform enda mer.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Viktige debatter er ofte vanskelige. Rusreformen virker å være det vanskeligste Arbeiderpartiets landsmøte skal ta stilling til denne uka. Og det er en krevende tematikk. Rus har alltid vært en mare for arbeiderbevegelsen, og selv for en reformtilhenger er mange av motargumentene betimelige. Min bønn til landsmøtedelegatene er likevel å lytte, lytte til de vi har latt være å lytte til altfor lenge.

Det brast en slags demning med rusreformen vi nå diskuterer. En strøm av stemmer og historier har nådd overflaten og skildrer en virkelighet de færreste av oss noen gang har forholdt oss til, eller i det hele tatt forstått at finnes. Det er en enorm kraft i at beretningene til en stemmeløs gruppe endelig bryter lydmuren. Og da må vi ta imot. Vi må tåle brutaliteten og den rå ærligheten. Den trengs for å utfylle bildet av hvilke konsekvenser systemene våre skaper.

En del argumenterer mot rusreformen med frykt for unge menneskers evne til å håndtere avkriminalisering. Vi må fortsette å straffe for ungdommens skyld, er det underliggende budskapet.

Jeg skadet meg selv med spiseforstyrrelser i årevis. Det er også sykdom som rammer kun en selv, og hvor adferd og symptomer fremstår uforståelige for alle rundt. Bare at her spleiser storsamfunnet på psykiatri, tverrfaglig oppfølging og respektfull behandling. Hver eneste gang jeg måtte be om hjelp til problemer som hadde blitt uhåndterlige møtte jeg åpen dør og forståelse.

Da snakker ingen om «ung eller tung bruker», som om problemene dine avgjøres av alder. Eller andre skjematiske karakteristikker. Det finnes åpenbart unge mennesker med alvorlige rusproblemer. Det finnes også unge mennesker som ikke har det, men som tar skade av å bli utsatt for tvangsmidler og straff.

Straff er ikke omsorg, det er ikke motivasjon og viktigst av alt - det virker ikke. Straff skader, og det brukes mest mot de som tåler det minst. Ungdommer fra ressurssterke hjem blir nesten aldri tatt. De med sterkest støtteapparat og best forutsetninger møter nesten aldri straffereaksjoner fra politiet. Det gjør derimot de i den andre enden av skalaen. De som mangler trygge rammer og oppfølging, og som kanskje bruker rusen som flukt fra erfaringer vi andre er forskånet fra. Dette er ikke en romantisering av narkotika. Rus som smertelindring er i realiteten selvskading. Men det er nettopp det; å skade seg selv, og ingen andre.

Heldigvis har debatten flyttet seg. Vi snakker mer om helsehjelp og rusavhengighet som en lidelse, og krigsretorikken knyttet til narkotika er dempet. På mange måter er det bra at vi har nådd en felles erkjennelse om at mennesker som har levd et langt liv med rusavhengighet ikke lenger skal straffes. Likevel er det problematisk å ta til orde for at vi ikke lengre skal være like for loven. Vi skal dømmes for det vi har gjort, ikke for hvem vi er.

Det at nettopp Arbeiderpartiet skal heve fanen for å fravike dette prinsippet er vanskelig å forstå, og egentlig umulig å akseptere. Vi har i praksis en diskusjon om hvem som er verdig og ikke verdig for hjelp. En slik debatt er mye, men særlig verdig er den ikke.

Debatten er ikke tjent med at vi karakteriserer meningsmotstandere i negative ordelag. Min moral er ikke bedre enn din, men nå må vi sammen stikke fingeren i jorda og erkjenne at det vi har drevet med har hjulpet få og skadd mange. Jeg er sosialdemokrat fordi store samfunnsutfordringer ikke er hver enkelts personlige ansvar. Det er vårt felles ansvar. Når riksadvokaten klargjør at politiet praktiserer ulovlig tvang kan ikke sosialdemokrater stå igjen som forsvarere av et system hvor arbeiderklassen straffes hardest. Byrden er tyngst for de som har nok å bære på fra før, og taperne er de som allerede alltid taper.

Rusreformen trenger Arbeiderpartiet, men sosialdemokratiet trenger en rusreform enda mer.

Kommentarer til denne saken