Regjeringen forstår ikke hvordan kulturnæringslivet fungerer

Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo

Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo Foto:

Av

Kulturen er en sammenhengende verdikjede. Dette ser ikke regjeringen. Så mens Pstereo og Dokkhuset kanskje får noe romsligere rammer, er det ingen forbedringer for Motorpsycho, Spidergawd eller Trondheim Lyd.

DEL

Meninger12. mai kom revidert nasjonalbudsjett, og her sitter jeg og er ganske så oppgitt. Oppgitt over at de som styrer her i landet ennå ikke skjønner hva det betyr og hva det vil si å være utøvende og/eller skapende kunstner og kulturarbeider.

Mine medlemmer, i landets største kunstnerorganisasjon Creo, lever av å samle mennesker. Aller helst skal disse menneskene sitte eller stå tett, for det betyr at det er utsolgt, at koret eller korpset er fulltallig, at alle elevene eller studentene er til stede eller at kirka er full. Nettopp av den grunn ble de fleste av disse aktivitetene stengt ned av myndighetene da Covid-19 nådde Norge, og vi kan anta at mange av disse vil være blant de aller siste som får åpne igjen. Dette underbygger behovet for forutsigbarhet og en langsiktig politikk overfor kulturaktørene.

Derfor var det mye av et sjokk å lese regjeringens forslag til revidert budsjett. Der ble ordningen for støtte til kulturarrangement endret, men ikke slik at det fulgte med en forpliktelse om å dekke honorar til artister, musikere og underleverandører som lyd, lys og scene som skulle opptrådt og jobbet på festivalen eller spillestedet.

Så mens Pstereo og Dokkhuset kanskje får noe romsligere rammer, er det ingen forbedringer for Motorpsycho, Spidergawd eller Trondheim lyd. En samlet musikkbransje har vært tydelig på at en ny krisepakke må ta hensyn til hele verdikjeden. Uten bedre og tilpassede krisepakker som ivaretar hele verdikjeden vil vi oppleve mange konkurser og nedleggelser, at kompetanse forsvinner og at det unike konsert- og festivalmangfoldet i Norge utraderes. Her ser det dessverre foreløpig ikke ut til at regjeringen har lyttet.

Vi er også veldig skuffet over at Regjeringen ikke åpner for å kunne velge å bruke gjennomsnittet av de tre siste årene som grunnlag for utbetaling av kompensasjon til selvstendig næringsdrivende. Dette har vi forklart så tydelig som det er mulig å forklare: Mange kunstnere har for eksempel «hjemmekontor» en sesong, der de lager låter, skriver tekster og spiller inn album i studio. Så drar de på turne neste år og spiller inn inntekter for to år på noen sommermåneder.

At arbeids- og sosialdepartementet ikke skjønner dette kan jeg ha forståelse for, men at vår kulturminister og folka hans ikke fatter dette er ikke til å fatte.

Koronapandemien har også rammet den nasjonale infrastrukturen av musikk- og scenekunstinstitusjonene hardt. De aller fleste faller utenfor kompensasjonsordningen for arrangører fordi de mottar 60 prosent eller mer av sine inntekter fra offentlig tilskudd, og så langt er det ikke iverksatt særskilte økonomiske tiltak som treffer disse virksomhetene.

Institusjonene er svært viktige arbeids- og oppdragsgiverne for både frilansere og fast ansatte kunstnere, men flere institusjoner, som for eksempel Trøndelag teater, har måttet nå gå til permitteringer på grunn av bortfall av egeninntekter. Marginal aktivitet og permitteringer over lang tid kan få enorme konsekvenser både for bransjen, og for vedlikehold og videreutvikling av den kunstneriske kvaliteten. Permitteringer er ikke et bærekraftig tiltak og vil svekke både kvalitet, omstillingsevne og evne til å komme sterkt tilbake.

Jeg er også sterkt kritisk til at disse institusjonene, som har en viktig rolle som motstemme og korrektiv til makte, nå velger å være tause. Da Nationaltheatret i Oslo ble bygget i 1899 var det et poeng at fasaden skulle vende mot Stortingets fasade, nettopp for å symbolisere kunstens rolle som motstemme og korrektur til det stortingsrepresentantene debatterte og vedtok. At denne og andre sentrale kunstinstitusjoner nettopp nå, midt under den største krisen vårt samfunn har opplevd på 75 år, velge å være tause er etter mitt syn et veldig dårlig signal. Kunstens stemme må og kan ikke abdisere, særlig ikke når kunstens stemme – og motstemme – behøves mer enn noensinne.

Vi ber derfor om at myndighetene tar ansvar for ytringsfrihet og meningsbrytning, og følger opp videre forbud og retningslinjer med økonomiske tiltak som sikrer kunstneriske handlingsrom og setter institusjonene i stand til å gjenoppta virksomheten med samme styrke, kapasitet og kvalitet som før så snart krisen er over.


Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags