Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
(Trønderdebatt)De voldsomme reaksjonene fra en rekke Arbeiderparti-folk mot Jan Bøhlers sjokk-overgang til Senterpartiet er forståelige nok rent følelsesmessig. Men de gjør seg særdeles dårlig i full offentlighet, og skader partiet mer enn Bøhler gjør. Uansett hvor skuffet en måtte være over at en mangeårig tillitsvalgt bytter parti, klarer jeg ikke se at Arbeiderpartiet har noe å tjene på å framstå såpass kult-aktig som partiet gjør når det nærmest oppstår lynsjestemning over at en Stortingsrepresentant melder seg ut.
For om du er Bøhler-fan eller ei, så er det jo rart å se hvordan en haug Arbeiderparti-folk hisser seg voldsomt opp over en som melder seg ut av partiet - ord som «sviker» og «forræder» har i dag haglet fra Ap-hold - mens de ikke har noen synlige problemer med folk som melder overgang til Arbeiderpartiet.
Det er nesten så reaksjonene gir oss et innblikk i Arbeiderpartiets partikultur, gitt.
For Arbeiderpartiet er ikke et parti. Arbeiderpartiet er Partiet. Med stor P. Det er utenkelig for de fleste tillitsvalgte i Arbeiderpartiet å skifte beite.
For det første er det fordi de anser Arbeiderpartiet som det eneste naturlige stedet å være organisert. Det er kanskje derfor de tar imot avhoppere fra andre partier med åpne armer, men samtidig er i stand til å framstille det som helt prinsipielt uholdbart å forlate Arbeiderpartiet. Marte Mjøs Persen sikter på stortingsplass for Arbeiderpartiet i Hordaland. Hun er tidligere nestleder i Rød Valgallianse. Er hun en forræder? Trønderne Ingvild Vaggen Malvik og Øystein Djupedal meldte overgang fra SV til Ap. Heller ikke de har fått noe sviker-stempel på seg fra Arbeiderparti-politikerne som nå hisser seg slik opp.
For det andre har nok den kollektivistiske partikulturen i Arbeiderpartiet en skyggeside. Det er både viktig og prisverdig med en kultur der sak og parti står over person. Partiene - og demokratiet vårt - er avhengig av at tilstrekkelig mange tenker slik. Det er en fin ting. Spesielt i tider som dette, der det kan virke som om stadig flere politikere tror det er fordi de er så fortreffelige, og ikke fordi de har en svær bevegelse i ryggen, at de besitter mektige, folkevalgte verv.
Men i Arbeiderpartiet har ledelsen tradisjonelt hatt større kontroll over partikollektivet enn i for eksempel Høyre og Venstre. Det har kostet å melde seg ut av Arbeiderpartiet.
Dermed forteller denne utmeldingen oss også at autoriteten ovenfra, som historisk sett er så viktig i Arbeiderpartiet, nå er svekket. Det koster ikke lenger like mye å bryte rekkene. De tallrike kampene og oppgjørene de siste årene illustrerer jo dette greit helt på egen hånd, men når sittende Stortingsrepresentanter bytter parti midt i en periode, er det en ny skanse som faller for Arbeiderpartiet. For det er ekstremt uvanlig at det skjer.
Bare så det er sagt: Å hoppe fra arbeiderbevegelsen til grunneiernes parti Senterpartiet er, vel, en fresk manøver. Og alle bør være enige om at det å bytte parti, midt i en valgperiode, er svært ulekkert. For da trosser du velgernes vilje. Det roter til de demokratiske prosessene våre. Det kan hende velgerne i Oslo velger Jan Bøhler inn på Stortinget for Senterpartiet neste år, men de gjorde det ikke i 2017. Nå har Oslos Stortingsbenk en sammensetning velgerne aldri har bedt om. Det må være flaut for Senterpartiet, for det kler Senterpartiets «lokalt selvstyre»-budskap særdeles dårlig.
Men uavhengig av det, får det være måte på smått patetisk selvmedlidenhet. En politiker Arbeiderpartiet selv ikke ønsker å nominere, søker Stortingsplass for et annet parti.
I det store bildet: Big deal.
Kommentarer til denne saken