Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En helt normal tilværelse med de samme satte gjøremålene som vanlig. Levere i barnehage, dra på frokost, trening, lunsj, trening igjen, hente i barnehage, middag og familiekos. I en moderne og privilegert (som vi til de grader er her i landet) tilværelse der man stadig jakter den neste ferien, beste festen, ny bil. Et evig jag mot det neste beste. Glemmer man kanskje å sette pris på hverdagen, på hverandre, på det man har i en hektisk hverdag? Er det slik at jaget og planleggingen mot det neste store, hindrer oss fra å nyte det vi har her og nå? Bør vi bli flinkere til å ta et steg tilbake og bare nyte en helt vanlig «grå» hverdag?
Dette har ikke Helland gjort siden videregående. Nå gjør han det i Nidaros
I et velfungerende fotball-lag er alle spillere og lagdeler like avhengige av hverandre. En keeper trenger et godt forsvar foran seg, en kreativ midtbanespiller er avhengig av gode løp, stjernespissen er avhengig av gode innlegg og pasninger for å score de målene som er forventet av han. Ofte er det slik at det er nettopp stjernespissen som får mest oppmerksomhet, høyest lønn og størst spalteplass. Men lag med suksess har alle knekt en kode, der fellesnevneren er at alle blir verdsatt for sine bidrag. Alle blir anerkjent som viktige for prosjektet, selv om bidraget utad kan virke smått. Stjernespissen vet at grunnen til at han har blitt så god til å score, dels er fordi andre- eller tredjekeeper står igjen med ham etter trening, for at han skal få sin andel avslutninger. Og at andrevalget på spissplass pusher ham hele veien og ønsker å ta hans plass, noe som holder ham på tå hev. Bidrag som for de uinnvidde kan virke usynlig, er med i totalbildet for hvorfor nettopp han lykkes.
Med én gang man glemmer å anerkjenne alle de små og store bidragene som til slutt gir egen fremgang, vil fremgangen utebli. Alltid. Hver gang. Den usynlige hjelpen man får i hverdagen vil avta om man ikke blir sett eller verdsatt. Akkurat det er en noe underkommunisert faktor både i fotball, og i livet generelt.
For det er jo de store og små usynlige bidragene som vi akkurat nå ser viktigheten av! Nå, når vi har et samfunn i knestående som en følge av pandemien, er det de litt glemte heltene som står i førstelinje og holder samfunnet i gang. Leger, sykepleiere, helse- og omsorgsarbeidere, butikkansatte, leverandører, transportnæringen; Jeg er stum av beundring for den bemerkelsesverdige jobben dere gjør. Av hele mitt hjerte; Tusen takk!
Oppi alt det negative: Kanskje kan det komme noe positivt ut av pandemien? Kanskje blir vi flinkere til å verdsette alle de mindre synlig bidragene til at samfunnet vårt er så velfungerende? Det skal i alle fall jeg gjøre. Alt henger tross alt sammen, på et eller annet vis trenger vi alle for at hverdagen blir så bra som den nå en gang er. Et produktivt og ambisiøst samfunn er som et velfungerende fotball-lag - vi trenger alle mann alle. Kanskje er denne pandemien en kjærkommen påminnelse til samfunnets stjernespisser: Ikke glem alle bidragene, samme hvor små de måtte virke. Alt henger sammen. Vi trenger alle, vi må sette pris på alle.
Kom tilbake kjære hverdag, du er savnet. Gi meg de daglige gjøremålene, gi meg en litt grå og rutinepreget hverdag. Så kan man krydre med lønningspils, hyttetur og restaurantbesøk når det passer. Jeg skal lære meg å elske den grå hverdagen, det håper jeg dere gjør også.
Alle er jo invitert på fest annenhver søndag på Lerkendal, den kan man unne seg som en liten gulrot. Det har vi alle fortjent – når den tid kommer.
Hvorfor i helvete har jeg fortsatt lov å kjøpe baconpølse på Narvesen mens psykologen min må holde stengt?
