Gå til sidens hovedinnhold

Rajas røde løper for idrettslobbyen

Mens norsk kulturliv river seg i håret, demonstrerer kulturministeren en ettergivenhet for idretten som akkurat nå er smått ubegripelig.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Det må være en selsom opplevelse å være kulturarbeider, festivalsjef eller lyd- eller lystekniker akkurat nå, og bevitne dagens kunngjøring fra kulturminister Abid Raja. For det de ser, er en statsråd som demonstrerer at det tydeligvis er mulig å strekke seg langt, veldig langt, om man bare vil.

Ikke bare åpner Raja for en reprise av den fullstendige landslagsfiaskoen i fjor, og gir et foreløpig grønt lys til landskamp mot Tyrkia i mars. Han gir også unntak fra karantenebestemmelsene for internasjonale skiarrangement i Norge.

Tygg på den. Det dette faktisk betyr, er at regjeringen utvider unntaket fra innreise- og karantenebestemmelsene i covid-19-forskriften til også å omfatte World Cup i ski nordiske grener, alpint og skiskyting.

Regjeringen understreker riktignok at dette er «betinget» - med andre ord at både regjeringen og vertskommunene når som helst kan avlyse.

Men beslutningen strider like fullt mot Helsedirektoratets råd. Direktør Bjørn Guldvog sier han har respekt for beslutningen, men understreker at «dette betyr samtidig at man prioriterer dette over næringsliv, kultur og andre samfunnssektorer».

I tillegg kommer beslutningen svært få dager etter at statsminister Erna Solberg med stort alvor understreket at lemping på reglene for noen (med klar adresse til opposisjonens skjenkeåpning) medfører strammere tider for andre. Og samtidig med at befolkningen for øvrig forbereder seg på stadig nye tøffe smittevernsdugnader.

Det er,for å si det rett ut, utrolig at idretten greier å overtale seg til internasjonale arrangement i Norge med den situasjonen vi nå står i.

Men samtidig - kanskje ikke. Det er ganske enkelt imponerende hvordan norsk idrett greier å ha så betydelig lobbymakt overfor en statsråd som ikke ellers gjør seg bemerket for sin evne til å lytte akkurat nå om dagen.

Etter landslagskamp-fiaskoen i fjor er det ikke vanskelig å argumentere for at det svært tonedøvt av idretten å fortsette å presse på. At håndball og fotball i det hele tatt har vært unntatt disse karantenebestemmelsene en god stund nå, har vært oppsiktsvekkende lite problematisert.

Men det er tilsvarende uforståelig at regjeringen gir etter. I den situasjonen landet nå befinner seg i, skulle en i det minste tro at regjeringen var interessert i å argumentere grundig for hvorfor nettopp landslagsfotball og skirenn er viktigere enn det aller meste annet i samfunnet. For det er jo det en vitterlig må konkludere med, når slike unntak fra de strenge karantenebestemmelsene til stadighet tildeles idretten, på bekostning av andre sektorer.

Da pandemien brøt ut i fjor vår, sto mange helter fram i norsk samfunnsliv. Helsepersonell som sto i front, kastet seg rundt og klargjorde helsevesenet for en stor belastning. Skole- og barnehageansatte tok på seg voldsomme mengder ekstraarbeid, og har hatt tunge arbeidsdager med mye ekstraarbeid i snart et år. Butikkansatte, lagerarbeidere, transportarbeidere, vektere, renholdsarbeidere. Lista kunne bare fortsatt.

Én forsamling som ikke har stått fram som helter, er Norges fotballforbund. Dagen etter det ble publikumsnekt i Holmenkollen, og omtrent på den tiden hoteller, restauranter og en rekke andre næringer kollapset, presset fotballforbundet på i mediene ved å understreke hvor stor hjemmefordel det ville være å ha fulle tribuner på Ullevål i playoffkamp mot Serbia.

Og det skulle komme mer. Selv i november, midt i bølge to, var fotballpresident Terje Svendsen mest opptatt av å understreke at han var «svært skuffet» over at «myndighetene tvinger oss til å bli hjemme».

Denne klagingen over at toppfotballen utrolig nok stort sett må forholde seg til de samme begrensningene som alle andre når man står midt i en global pandemi, står seg helt greit uten kommentar. De øvrige toppene i norsk idrett har ikke vært i nærheten av Svendsens utfall mot myndighetene, men tvert i mot inntatt en konstruktiv rolle.

Da det ble klart at det ikke ble noe world cup i Lillehammer i desember, uttalte skipresident Erik Røste: «Med dagens usikkerhet og de betydelige ressursene som må til, både økonomisk og menneskelig, mener vi likevel dette er en riktig beslutning».

I dag er Røste forståelig nok glad, men han understreker som rett er - og på kledelig vis - at han forstår hva slags ansvar dette innebærer. Men da må det faktisk være på sin plass å spørre: Hva har egentlig forandret seg siden i fjor høst? Annet ennvår felles erkjennelse av at smittesituasjonen er lunefull, kan endre seg raskt, og det faktum at vi har et mutert virus løs som vi ennå ikke har full kontroll på?

I mellomtiden er det et gryende opprør i kulturlivet, som til nå bare har kunnet drømme om den forutsigbarheten regjeringen i dag var villig til å gi elitearrangement innen idretten.

Det er liten tvil om hvem som besitter mest innflytelse av idretten og kulturlivet akkurat nå, for å si det sånn.

Kommentarer til denne saken