Gå til sidens hovedinnhold

Ragna Rockers

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

At bolig- og byutviklingspolitikk er noe som engasjerer er en kjent sak. Ragna Vorkinnsliens debattinnlegg om husmarxisme har satt fyr på en diskusjon som har ulma lenge. For faktum er at Trondheim vokser, og det gjør av og til vondt å vokse, enten vi snakker om leggene eller befolkninga. Vi som er kritiske til kapitalismens vekstimperativ må også forholde oss til den demografiske utviklinga. For det sentraliseres og legges ned, og det blir kanskje aldri slutt med det.

Min partikollega Peder Martin Lysestøl er over gjennomsnittlig opptatt av boligpolitikk, og han synes Ragnas husmarxisme, eller skal vi si radikale urbanisme, og min støtte til denne i kommentarfeltet, er forstemmende å lese. Og det må han få lov til å synes. Jeg synes imidlertid det er mer forstemmende at han antyder at vi står for ei linje som vil føre til demolisering av Svartlamon, Bakklandet og Ilsvika. For det er lysår unna sannheten.

Les også

Ja til husmarxisme

Faktum er at Rødt er ihuga forsvarere av disse bomiljøene, akkurat som vi kjemper for å bevare trehusmiljøet i Grensen. Til bystyremøtet 25.3. hadde vi levert et forslag der vi ber kommunedirektøren prioritere småhusplanen, som ble vedtatt i 2018, men som er mangelfullt fulgt opp. Vi kjempa hardt for bevaring av jugendgårdene i Elgeseter gate, vi heier på Fargemarka og vil ikke la NTNU røre en kvadratcentimeter av Høyskoleparken. Alt dette bør Lysestøl vite. Ikke har undertegnede blitt «grundig nedstemt» om Spektrum noe sted heller, sjøl om jeg riktignok synes hallen er noen astronomiske enheter unna hans monsterbeskrivelse. Lysestøl sikter nok til et medlemsmøte der vi voterte over hvilket av to ulike forslag Rødt skulle gå for, der begge var mindre enn den hallen som faktisk ble bygd.

Ingrid Marie Sylte Isachsen har ei mer konstruktiv tilnærming, og jeg er enig i mye av det hun påpeker. Den utbyggerstyrte (også kjent som manglende) boligpolitikken som er blitt ført både i Trondheim og andre storbyer har mesteparten av skylda for prisgaloppen og de økende klasseskillene på boligmarkedet. Dette vil både SV og Rødt gjøre noe med, noe det gode samarbeidet mellom partiene i utarbeidelsen av Boligpolitisk plan viste i fjor. Vi trenger reell sosial boligbygging, vi trenger et kommunalt boligbyggelag, og vi trenger en tredje boligsektor.

Men ingenting av dette lar seg realisere i morgen, i alle fall ikke når vi må drasse på Arbeiderpartiet for å få flertall. Og i mellomtida øker altså befolkninga jevnt og trutt, og det er faktisk ikke sånn at boligmangelen utelukkende handler om hushaier og et gjennomkommersielt boligmarked. Det handler også om den reelle tilgangen på boliger.

Les også

Det er ikke beboerne på Lade, Byåsen eller Ranheim som øker de økonomiske forskjellene i Trondheim. Det er det en feilslått politikk som gjør.

Verken Rødt eller SV vil bygge ned Nyhavna med luksusleiligheter. Ikke vil vi bygge på landbruksjord heller, og markagrensa skal ingen få røre. Det betyr sjølsagt ikke at Trondheim mangler regulerte boligareal, det har vi faktisk en god del av, men det betyr også at vi må akseptere en viss grad av fortetting.

For det er ikke sånn at byutviklinga i Trondheim nådde et slags optimum for noen år siden, og at alt etter det er forfall og dekadens. Synet på estetikk forandrer seg gjennom tidsepoker, og det som går igjen er at forandring har en tendens til ikke å fryde alle, spesielt ikke de eldre generasjoner. Men Rødt er et radikalt arbeiderparti, ikke et salongsosialistisk bevaringsparti. Vi verken bør eller kan mene at enhver byomforming er uønska fordi den såkalte strøkskarakteren endres. Byen er dynamisk, det er faktisk en del av konseptet. Derfor skal vi ta vare på det bevaringsverdige, og forbedre det dysfunksjonelle.

Å diskutere estetikk er en vanskelig øvelse, men jeg synes likevel vi bør passe på hvordan vi omtaler ulike bomiljøer. Ragna skriver ikke at vi skal bygge skyskrapere overalt, eller at vi skal sette opp blokker på Bakklandet. Det hun skriver er at vi må ta stilling til konkrete byggesaker uten høydeskrekk og fortettingsallergi. Dette står ikke i motsetning til å klå kapitalistene. Men byutviklingspolitikken har det til felles med klimapolitikken at vi ikke har tid til å vente på revolusjonen før vi tar stilling til hva vi skal mene om akutte problemstillinger.

Les også

Sosialistisk boligpolitik

Sylte Isachsen skriver at frihet og rettferdighet er større enn at alle bor i blokk. Det å sitere Raga Rockers er jo per definisjon konstruktivt, men det er faktisk ingen som mener at alle skal bo i blokk. Men vi skal heller ikke snakke ned bomiljøet til de som faktisk gjør det. For det er faktisk ikke sånn, som enkelte skarpe kniver i kommentarfeltene vil har det til, at blokker og andre boformer der folk bor tett er eller fører til slum. Saupstad er ikke en slum. Ikke Risvollan eller Romolslia heller. Jeg har sjøl bodd 12 år i blokk på Voldsminde, var ikke spesielt slumprega det heller. En av mine beste venner bor i blokk på Veitvet i Groruddalen, og der er det jo helt nydelig.

Vi på venstresida må ikke gå i vestkantfella, og begynne å snakke ned en boform som både er praktisk, energieffektiv og - for stadig flere - attraktiv. Det høres jo ut som enkelte politikere i Oslo mener det er farligere i Groruddalen enn i Afghanistan. Men grønstruktur, lekeområder og utsikt er ikke forbeholdt vilaer med store hager. Framtidas Trondheim er ikke en bilbasert villaby. Det er ikke stor uenighet på den radikale venstresida i Trondheim om at vi trenger en bedre planlagt og mindre kommersiell bolig- og byutviklingspolitikk - enten det gjelder Nyhavna eller andre steder i byen. Men jeg mener faktisk gentrifisering av gamle arbeiderklassestrøk er et like stort problem som såkalt forringelse av strøkskarakter fordi noen hus på Lade eller Lilleby blir høyere enn de som er der fra før. Og det er ikke bygningsrådets medlemmer som vil fortette i eplehagene, det er som regel villaeierne sjøl. Som lokalpolitikere må vi alltid sette hensyn opp mot hverandre. Og jeg mener antiurbanisme som prinsipp ikke har noe på venstresida å gjøre.

Den boligpolitiske planen som ble vedtatt i fjor er en lovende start på det som kan bli en boligpolitikk som er mer på innbyggernes premisser enn utbyggernes. Jeg håper SV, Rødt og Ragna (og MDG) sammen kan bidra til at de gode intensjonene om mer sosial boligbygging og en tredje boligsektor kan bli satt ut i livet.

Kommentarer til denne saken