«A house is not a home» heter det i en berømt sang av Burt Bacharach. Slik er det også med Rådhuset. Et rådhus er mer enn en bygning, det er et symbol på folkestyret. De færreste innbyggere i Trondheim besøker rådhuset. Men alle vet hvor det ligger, at bystyret har møter der og at ordføreren har kontor i Rådhuset.

Slik er det over hele verden. Folkestyret symboliseres gjennom tydelige rådhusbygninger (som City Hall i engelske byer, Hotel de Ville i franske byer) og parlamentene med karakteristiske bygninger som Stortinget, Houses of Parliament i London og Capitol i Washington. Det var også derfor Trumps tilhengere stormet Capitol, de ville at «folket» skulle ta over folkets hus.

Noen arkitekter har lagt fram planer om å bruke Rådhuset som et framtidig kunstmuseum. De synes å mene at ordføreren kan ha kontor hvor som helst i byen. Eller at bystyresalen kan ligge i kontorbygget ved kjøpesenteret Trondheim Torg. Dette er selvsagt mulig. Etter min mening betyr det i realiteten at folkestyret ikke vises den respekt det fortjener. Det samme med Stortinget. Representantene kan selvsagt ha sine møter i en konferansesal hvor som helst i Oslo. Og kontor finnes overalt i Oslo som representantene kan bruke.

Men da forsvinner den symbolske kraften som ligger i at de folkevalgte møtes på Løvebakken.

Vi politikere kan sikkert få bedre kontorer i et bygg som er bygd for kontorer. Men dette er ikke en diskusjon om areal, det er en diskusjon om funksjon. Arkitekter bruker ofte å være sterkt opptatt av byggenes funksjon, ikke bare av bygget i seg selv. For innbyggerne er Rådhuset bygningen hvor folkestyret i byen utøves.

I Rådhuset tar vi imot de som vil snakke med oss politikere, som faktisk er ganske mange. Brudepar vies i Rådhuset, og de synes det er stas å feire den store dagen i det staselige trappeløpet. Ordføreren tar imot mange gjester, både norske og utenlandske, på et kontor som også er et representasjonsrom.

De som ivrer for å gjøre Rådhuset til Kunstmuseum sier at politikerne bør være der folk er, altså Torvet. Men det tar bare to minutter å gå til Torvet fra dagens rådhus, og folkevandringene forbi Rådhuset i retning Domen står ikke mye tilbake for de som skjer over torvet. Men Rådhuset bør åpnes mer for folk. Jeg ønsker en åpen kafé i første etasje i fløyen mot Domen, der hvem som helst kan stikke innom uten å passere en resepsjon og bli et uformelt møtested i et av byens mest besøkte byrom.

Vi politikere får også et bedre møtested med innbyggere enn vi har på dagens møterom og kontorer. Dette er mulig å få til uten drastiske bygningsmessige grep.

Konseptvalgutredningen og kommunedirektørens innstilling vil i løpet av våren gi svar på hvor og hvordan den flotte kunsten vi har i byen bør vises fram. Jeg velger å ikke være skråsikker før jeg får økonomi, tegninger og planer på bordet. Det kan være enten i et nybygg, eller basert på de to eksisterende museene, det vil vi få se i april/mai.

Men Rådhuset er byens demokratiske hjerte, her møter de 67 representantene som borgerne velger hvert fjerde år til møter i bystyre, formannskap og bystyrekomiteer. Det er ikke primært et bygg med kontor for oss som er folkevalgte. Det er faktisk det egentlige «folkets hus» i byen.

Rådhuset kan ikke erstattes av «DNB-bygget» ved Trondheim Torg. Vi kan sammenligne med byer hvor som helst i verden, alle byer med respekt for seg selv holder seg med et rådhus!