Det begynner å bli en stund siden poprock-bandet studerte på NTNU Gløshaugen. Det er likevel vanskelig å komme unna Postgirobygget. De er evig aktuelle på grunn av et knippe monsterhits, som alle tar seg best ut på sommeren. De er heldige med været denne fredagen.

Det er et voksent liveband. De gjør få, om noen feil. De har, av åpenbare grunner, stått på scenen en milliard ganger tidligere. De vet hva de holder på med.

Det er denne soliditeten som gjør konserten kjedelig. Det skjer ikke så mye spennende, verken visuelt eller musikalsk. Flere ganger tar jeg meg selv i å tenke at de like godt kunne spilt av Spotify-versjonen av låtene gjennom anlegget. Jeg hadde hatt det like koselig. Det er tross alt fint vær.

Les også Terningkast 3

Grei bakgrunnsmusikk signert Cezinando

Lite engasjerende

Jeg har aldri før sett Postgirobygget live. Jeg har heller ikke hørt noen prate om hvordan de er live. Nå forstår jeg hvorfor. Det er, gjennom første halvdel av konserten, lite engasjerende.

Men opplevelsen tar seg gradvis opp gjennom settet. Jeg får litt gåsehud under En solskinnsdag. Det skal ikke mer til, etter den sommeren Trondheim har blitt servert i år.

Det er like god stemning under Sommer på jorda. Et snev av idyll under idyll. Det må ikke et geni til for å legge merke til et mønster. Det er sommerlåtene som tar av. Mye på grunn av musikken. Mest fordi publikum er i godt humør allerede.

Og fordi de kan låtene. At det er kjenningsmelodiene til norsk sommer de har produsert, kan ingen ta fra dem.

Høydepunktet kommer under Sløv uten dop. Jeg får et lite innblikk i hvor fett Postgirobygget må ha vært da de slapp låten mens de fortsatt gikk på NTNU. Jeg elsker det.

Postgirobygget på Festningen ga god stemning. Men det var publikum selv som dro konserten i land.