(Trønderdebatt)

Fra scenen i Folkets Hus i Oslo ble det i løpet av ti minutter servert to vidt ulike fortellinger om kjærlighet. Dagny slipper å ta hensyn til valgkomiteer, sure partiveteraner og vrange fylkeslag når hun skriver lyrikk om nyforelskelse. Statsminister Jonas Gahr Støre har på sin side allerede vært partileder i ni år, statsminister i snart to, og har få illusjoner om uskyld. Og han måtte jo snakke om det åpenbare, det alle jo egentlig tenkte på, da Støre inntok til scenen til så stor jubel at han ble rørt til tårer: At Arbeiderpartiet i år greide å kjøre sin egen landsmøteoppkjøring helt i dass.

Derfor valgte han klokelig å ta tak i partiets problemer helt i begynnelsen av talen sin, med en tilnærming som fremsto langt ærligere enn de siste dagers forsøk på å benekte at partiet befinner seg i en krise. Det er ikke alltid Støres metaforbruk fungerer så godt, men å beskrive velgernes forhold til Arbeiderpartiet som et langt og tidvis turbulent ekteskap var ikke så dumt.

Det er jo komplisert, forholdet mellom Arbeiderpartiet og den norske velgermassen.

Det er komplisert for Arbeiderpartiets del: Arbeiderpartiet har aldri helt greid å forene sin egen fortelling om det norske sosialdemokratiet – nemlig at i Norge er alle i bunn og grunn sosialdemokrater – med erkjennelsen av at halvparten av den norske velgermassen til alle tider har stemt borgerlig, og at mange av partiets egne velgere nok befinner seg til venstre for partiets ledelse. Den kjensgjerning at venstresidens partier de siste tiårene har mistet oppslutning samlet sett (med et oppsiktsvekkende unntak av sist stortingsvalg), er også vanskelig å se i øynene for et parti av Arbeiderpartiets støpning.

Men det er også komplisert for velgernes og omgivelsenes del: Vi er jo alle vante med at Arbeiderpartiet er størst. Periodene der Høyre har dominert norsk politikk finnes jo – som på åttitallet, og ikke minst åtte sammenhengende års Erna Solberg-styre – men i det store bildet utgjør de fortsatt et unntak i moderne politisk historie. Et Ap som ikke er suverene er per definisjon et mindre tiltrekkende Ap.

Den selvforsterkende negative dynamikken som alltid rammer partier som sliter, er nok derfor ekstra sterk for Arbeiderpartiet, nettopp fordi de i utgangspunktet er avhengig av å være suverene for å fungere som de er designet for.

Det er nok derfor ikke bare Ap selv som blir usikre når oppslutningen er så lav som nå. Velgerne blir nok også det. For det er jo ikke sånn det skal være. Arbeiderpartiet skal være trygge, trauste, noen ganger kan du bli sint på dem, men de er liksom alltid der. Som Støre var inne på: Litt som en ektefelle over mange år.

Derfor var det jo til å humre litt over at landsmøtet åpnet med en perlerekke av poplåter om nettopp den nye forelskelsen.

«You should come over / Stay as long as you wanna / With the sun on your skin as I'm taking you in for a moment», sang Dagny.

«Vi er ikke partiet for de korte forelskelsene», sa Støre.

«'Cause ever since then you've been on my mind», sang Dagny.

«Vi er et parti som mer ligner på et slitesterkt ekteskap», sa Støre.

«You gave me that look and suddenly I felt new», sang Dagny.

«Ekte kjærlighet er aldri helt enkelt», sa Støre.

«Now I'm watching my phone late into the night», sang Dagny.

«Hva gjør egentlig skjermene med oss? Hvor mye tid vil vi egentlig bruke på denne?», sa Støre.

Midt i partiets vedvarende krise landet Støre i sin mildt sagt viktige tale på en oppskrift som fungerte godt, nettopp fordi den var så enkel: En litt traust og rolig statsminister, som med bestefarsstemme bekymret seg for unges skjermbruk, som med en dyp humanisme tegnet opp de store perspektivene rundt krigen i Ukraina, og som innså at ikke alle kan like ham hele tiden. Det var nesten som om Støre, der han inntok scenen på landsmøtet, omsider fant tilbake til den typen selvtillit og utstråling han var kjent for i sin tid som utenriksminister. Fritt for jakten på velgermessige nyforelskelser, og ukledelige forsøk på å være noe han ikke er.

Sist gang Arbeiderpartiet møttes til landsmøte i en krise som nå, var i 2002. Da sa partileder Jens Stoltenberg: «Gamle dager kommer ikke tilbake. Det er ikke slik at hvis vi sitter musestille, så blir tingene normale igjen, og så vil tilslutningen til Arbeiderpartiet vokse av seg selv».

Med sin tale torsdag valgte Støre en litt annen tilnærming, som også representerer noe av et brudd med hvordan han til nå selv har omtalt partiets krise. For det er nok riktig, nå som da, at det ikke går an å vente seg ut av problemene (eller å benekte at ei krise er ei krise).

Men heller enn å kun vende blikket innover – som for så vidt ville vært sympatisk – tok Støre sjansen på å holde fast ved at hans parti skal representere en annen form for kontinuitet enn det de øvrige partiene i Norge gjør. Og han greide det uten å fremstå med den sedvanlige arrogansen som ofte preger Arbeiderpartiet når de skriver sin egen biografi, kanskje nettopp fordi det så åpenbart var en statsminister, og ikke opposisjonsleder, som talte. Dermed ble det for første gang på lenge mulig å se for seg at det faktisk kan snu for Arbeiderpartiet, selv etter snart fem års intern nedsmelting og tidvis rystende dårlig politisk håndverk.

Støre avsluttet talen med å si at «ofte har store reformer og samfunnsendringer i Norge startet nettopp her. På landsmøtet i Arbeiderpartiet. Det som trekker mange av oss til Arbeiderpartiet. Åttetimersdagen, NATO-medlemskapet, utbygging av velferdsstaten og folketrygden, felles ekteskapslov, foreldrepermisjon, selvbestemt abort. Fotavtrykkene er sterke. Behovene fremover er store. Og nå står vi overfor nye veivalg, nye vedtak».

Arbeiderpartiets utfordring er fortsatt at partiet selv ikke lykkes i å fortelle tydelig hvilke vedtak de selv synes er historiske nå. Kort sagt hvilke vedtak som vil bli hentet fram i partilederens tale når Arbeiderpartiet samles til landsmøte etter ti eller tjue nye år med ekteskap på godt og vondt.