Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
— Yess! Rosenborg har sikret seg Renzo Giampaoli!
— Renzo, hva-for-noe?
— Giampaoli. Han kommer fra Boca Juniors, Maradonas gode klubb. Han er dritgod.
— Var ikke det navnet på han som kom på fjerdeplass i Flåklypa Grand Prix? Hvordan vet du forresten at han er så god?
— Sjekket ham ut på Youtube, han er enorm. Han har akkurat den rutinen RBK trenger for å bli best igjen.
— Det står på Wikipedia at han har spilt to kamper for dem.
— Jepp. I år blir det gull, det kjenner jeg på meg nå.
Selvbedraget kjenner ingen grenser. I alle fall ikke når man har med fotballsupportere å gjøre, og overgangsvinduet går mot slutten. I dag er altså D-dagen for vinterens spillerkjøp-bonanza, og alle fans med respekt for seg selv har nettsider oppe, hvor overgangene som blir klargjort i løpet av dagen tikker inn.
Optimismen er ikke forbeholdt enkelte lag. Alle ser ut til å ha denne forunderlige evnen til å få klokketro på laget igjen, bare fordi de har signert en spiller man aldri tidligere hadde hørt om.
Hvordan kan Rosenborg, som er så gode på ett område, være så fryktelig elendige på et annet?
Luis Diaz til Liverpool – her blir det gull igjen! Han er den nye Kevin de Bruyne, bare bedre. På samme måte har man i tur og orden opplevd Kim Källström (historiens verste kjøp) og Minamino (meh!) bli geniforklart, for så å vise seg å knapt styrke på reservelaget. Men vi lærer aldri.
I Eliteserien har dette overgangsvinduet så langt bydd på rene folkevandringene fra toppklubbene. Bodø/Glimt har nærmest hatt opphørssalg, og kvittet seg med blant annet Patrick Berg, Marius Lode og Erik Botheim. Altså, hele sentrallinja er borte. I tillegg har landets beste venstreback, Fredrik Bjørkan, gått til Hertha Berlin.
Man skulle tro det var «landsdelssorg» over tapet, men neida – her er alle gulskjortede brennsikre på ny suksess. Man har jo sikret seg en spiss som scoret 0 – null – mål i hele 2021 (Runar Espejord). At man byttet en som scoret 23 mål for ham, ser ikke ut til å affisere euforien over denne kanonsigneringa. Ædda bædda, TIL, liksom!
Molde har solgt toppscoreren (Ohi), en midtbanespiller (Eirik Hestad) og keeperen (Linde), men bare erstattet sistnevnte med Jacob Karlstrøm. MFKs supporterskare er likevel samstemt i at dette bare må gå veien.
Rosenborg har heller ingen grunn til å juble, etter å ha mistet Emil Konradsen Ceïde, Serbecic, Hovland, Anders Konradsen og Tettey. De holdt sågar på å miste Holse og Vecchia også, men berget dem i siste liten. Likevel er gullhjelmene bestilt for feiring av seriegull, takket være kjøpet av Tobias Børkeeiet (øh, hvem?) og den nevnte argentineren absolutt ingen hadde hørt om tidligere.
«Fake it till you make it» – en fotballmammas bekjennelse
Kort oppsummert: de forventede topplagene er ribbet, så hvorfor har ingen panikk? Fenomenet minner mye om mentaliteten folk som lider av alvorlig spillegalskap har. Samme hvor mye logikken tilsier at du over tid vil tape på rulett eller black jack: «Vi finner nok et system som gjør at vi går med gevinst likevel».
Det er også en begredelig tendens at spillere ser ut til å leverer varene rett før de skal skrive ny kontrakt, og daffer rundt på banen i årene som følger. Aubameyang scoret 29 mål på 44 kamper i 2019-20-sesongen, skrev så under en treårskontrakt og har slitt med å komme opp i tosifret nettkjenninger siden. At han i tillegg har hatt masse sykdom og dratt til Barcelona for å få tatovering, i stedet for å trene, gjør at Arsenal prøver å kvitte seg med ham.
Det er et fornøyelig skue å følge hvordan sønnen min, som er Arsenal-fan, tolker dette – og hvordan tolkningen endrer seg utover overgangsvinduet. «Herlig, nå kan vi få inn Vlahovic», sa han fornøyd, inntil Serie A-toppscoreren fant ut at Arsenal var for dårlig klubb, og gikk til Juventus.
Barcelona vil ha Aubameyang, og forsøker å rydde plass ved å sende Dembele motsatt vei, men også han synes Arsenal er for svake til å vurdere å gå over til. Alexander Isak ser ut til å ha kommet til samme konklusjon, så plutselig prøver man å få Morata, som alle vil kvitte seg med, selv uten å lykkes med det. Nå settes alle kluter til for å få Raul de Tomas fra Espanyol (seriøst, hvem?). Er nødt til å bli suksess, dette!
Styrkingen av midtbanen har gått «sådär», ettersom Tielemans og Melo takket nei, men nå har sønnen min kommet til at midtbanen ikke trengte å styrkes likevel – og de to nevnte ville uansett ikke gjort laget bedre.
«Av alle initiativ fra supporterhold, tror jeg dette må være det dummeste»
Min Tottenham-kompis, Lars, oppsummerte det fortreffelig på Twitter: «Et langsomt nei fra Adama Traore og et desperat forsøk på Luis Diaz – et ikke så verst januarvindu det, da».
For det engelske laget jeg følger, AFC Wimbledon, har det imidlertid ikke vært så verst. Vi solgte toppscoreren (Ollie Palmer) til en klubb som lå to divisjoner under oss (Wrexham) og ser ut til å erstatte ham med en spiss (Adam Roscrow) som har scoret to for universitetslaget han er på lån for – ettersom han ikke klarte å spille seg til plass på The New Saints (Hallooooo!).
Fordelen er at vi kjenner ham fra før, ettersom han spilte to sesonger som spiss for oss tidligere – vel å merke uten å score. Men så har han scoret i landskamp for Wales – eller strengt tatt er det Wales C, som er landslaget for ikke-profesjonelle.
Jeg finner trøst i Jack Walkers ord, da han trumfet gjennom at Blackburn ikke skulle kjøpe et ungt talent ved navn Zinedine Zidane på «deadline day»: — Hva i helvete trenger vi ham for, vi har jo Tim Sherwood.