(Trønderdebatt)

Dere, jeg må komme med en uforbeholden unnskyldning. Det er snart nyttår, og på tide å beskikke sitt hus, som det heter i Bibelen. Så la meg si det som det er, selv om det levner meg lite ære: I mange år har jeg gått og sutret over byens rikinger, som i forsvinnende liten grad har latt milde gaver drysse ned over byens kunst- og kulturliv.

Nå er det jo ikke slik at rikdom forplikter. Dessverre. Man kan ikke gå rundt å forvente at andre skal like det samme som deg selv, samme hvor mye penger de måtte ha. Så det er med dårlig skjult misunnelse jeg har sett formuer vokse og donasjoner til for eksempel idrett florere, både i form av direkte støtte og sponsing. Misunnelse er en dødssynd, jeg er klar over det. Man skal ikke drive med misunnelse. Og vel unt, idrett, dere gjør mye bra. Vel unt.

Det utvidede kulturbegrepet som ble lansert tidlig på 1970-tallet sier til og med at idretten er en del av kulturlivet den også. Men læll. Jeg vil påstå at savnet etter privat støtte til kunstscenen i byen har hatt en viss legitimitet.

Men det har skjedd noe. Byens milionærklubb har de siste årene kommet på banen, for å låne en metafor fra nettopp idretten. Nå vet jeg ikke om det faktisk er noen millionærklubb i Trondheim, altså. Det kan godt hende at det er bare Andeby som holder seg med den slags institusjoner. Hva vet jeg, jeg er ikke millionær.

Og her er grunnene til at jeg på mine knær må be byens kondisjonerte om unnskyldning, ikke ulikt Bør Børson jr. i hans bønn om forlatelse til grosserer O. C. Bentzen:

Nå nylig, den 16. desember, slapp Reitangruppen en aldri så liten bombe midt inn i et Trondheim i koronaforsterket adventsdøs. Byens staselige gamle posthus skal bygges om og fremstå som privat museum/kunsthall, i samdrift med en helt ny teaterscene. Ole Robert Reitan sitter i førersetet, samarbeidspartnerne er plukket fra øverste hylle, og ambisjonene står ikke tilbake for hva familien Reitan har levert på andre siden av gaten, i spektakulære Britannia Hotel.

Her er målet å lage en kunstattraksjon som alene skal kunne forsvare en reise til Trondheim, samtidig som terskelen skal være lav for oss som allerede er her. Det er lov til å ha høye forventninger til Posten kunstmuseum, som det skal hete.

Men Reitan går i delvis opptråkkede spor, selv om anslaget er grandiost. Halvannet dugelig steinkast unna Posten er Kjell Erik Killi Olsens K.U.K. i ferd med å reise seg i denne stund.

Jeg nekter å tro at jeg slipper unna med den setningen, men den der intet vover, osv.

Dette er også en privat kunsthall med høye ambisjoner og et klart definert mandat: Kjøpmannsgata Ung Kunst skal dyrke frem og løfte opp den yngre delen av kunstscenen. K.U.K. har satset beinhardt i 2020, og har arrangert en rekke utstillinger, festival og annen aktivitet.

Men det er mer også. Oppe på Ferstad gård har Fritjof Riis begynt å åpne opp en av byens største kunstsamlinger, blant annet i samarbeid med byens kammermusikkfestival. Riis-samlingen har hovedvekt på etterkrigsmodernisme og har en naturlig plass i byen som huset Gruppe 5. For et par år siden var det også et spleiselag med midler fra private givere som sørget for at den store samlingen etter Johannes Finne Rosenvinge (1804-27) kunne kjøpes tilbake til byen. Den unike samlingen med prospekter og portretter fra Trondheims gullalder eies nå av Sverresborg folkemuseum. Og det kan igjen nevnes at eierne av Galleri SG har finansiert det ambisiøse Galleri Dropsfabrikken og at private interesser i Aha eiendom har etablert et nytt atelierfellesskap for kunstnere på Rotvoll.

I sum er dette en gamechanger for Trondheim som kunstby. Der det for bare ti år siden var litt tynt på institusjonsfronten, ser vi nå konturene av en by som kan gå kamper i en ny vektklasse. Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at Trondheim i 2025 har tre nye kunsthaller/kunstmuseer så hadde jeg «flira mæ mæsta ihjæl» som de sier i Olderdalen. Men Bør tar trumfen for oss alle. Ikke til forkleinelse for det offentlige, som både har etablert Trondheim kunsthall i den gamle brannstasjonen i Søndre gate og arbeider med en fremtidig storsatsning på nybygg eller utbygging til kunstmuseene. Men når vi oppsummerer de satsningene som har kommet fra private initiativer de siste årene må det være lov å stryke av seg lua et lite øyeblikk.

Om det er lov med en liten bønn for sin syke mor helt på tampen? I så fall vil jeg hinte forsiktig om at et skikkelig innkjøpsfond til byens offentlige kunstmuseum virkelig hadde vært noe. Jajamenn. Ikke fordi at jeg jobber der, altså. Neida. Sjå i nåde tel en stakkars detaljist, som Bør Børson synger til den mektige millionær Bentzen.

I min neste tekst skal jeg lære det trønderske publikum et par smarte triks for å forstå kunst. Intet mindre. Stay tuned.