Gå til sidens hovedinnhold

Før Norge stengte ned i mars 2020 var en vaksine klar: Derfor fikk vi den ikke

Det tok så lang tid å godkjenne vaksinene at viruset har endret seg så mye at vaksinene ikke lenger er like effektive.

(Nettavisen)

7. februar 2020 var en merkedag.

Dette er dagen da Moderna produserte sin første dose med vaksinen mRNA-1273.

Det er over en måned før statsminister Erna Solberg sjokkerte Norge med «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid».

  • To uker senere er de sikre på at dette er en god vaksine som bør testes videre hos mennesker
  • 16. mars bekrefter amerikanske National Institutes of Health (NIH) at vaksinen er gitt til et menneske for første gang

Resten er historie: Selskapet ble den første til å kunne legge frem ekstremt positive resultater fra sine studier. Vaksinen var 94,1 prosent effektiv.

Les også: Modernas vaksine er 94,1 prosent effektiv - her er tre grafer som forklarer hva det betyr

Bare tilfeldigheter gjorde at Pfizers vaksine ble godkjent tidligere. Deres produkt var nær identisk og utviklet i omtrent samme tempo.

I tillegg vet vi at Oxford-vaksinen, som er den tredje vaksinen som er godkjent, hele tiden har ligget fremst i utviklingsløpet. De startet uttesting på mennesker i april i fjor, og har vært vaksinen som man regnet med at skulle redde verden.

Alle de godkjente vaksinene var altså utviklet da pandemien startet.

Hvorfor tok vi ikke vaksinene i bruk den gang?

Imellomtiden har viruset hatt tid til å mutere seg kraftig. Alt tyder på at vaksinene som ble laget for et år siden ikke lenger vil ha god nok effekt på flere av variantene som nå sprer seg.

Les også: Sør-Afrika stanser bruk av AstraZeneca-vaksinen etter studie

Og et spørsmål som nå stilles stadig oftere er hvorfor tok ikke verden i bruk vaksinene allerede for et år siden, slik at man kunne slått ned viruset før det fikk mutere seg?

Forskeren Dereke Lowe er en kjemiker som har skrevet for Science Translational Medicine i snart 20 år, og har tatt for seg nettopp den problemstillingen:

- Jeg har hørt mange si noe i retning av dette: «Vi hadde vaksinen i februar, men vi måtte vente til slutten av året på grunn av legemiddelmyndighetene». Det jeg kan si om dette, er at ingen som faktisk jobber med vaksiner, har noen forståelse for det argumentet, skriver Lowe.

Ring verdens største legemiddelselskaper og spør ...

- Det er ikke alle vaksiner som virker. Hvis du ønsker å snakke med noen om det, så foreslår jeg at du ringer til GlaxoSmithKline (GSK) og Sanofi og spør dem om hva som skjedde med deres opprinnelige vaksinekandidater. Og når du er i gang, kan du ringe til Merck og spørre om hva som skjedde med deres to varianter. Legg merke til at jeg nå navngir tre av de største, mest erfarne legemiddelselskapene på planeten, og alle har måttet gi opp. Så nei, vi hadde ikke en vaksine i februar!

Poenget til Lowe er krystallklart: At man starter å teste ut en vaksine, er på ingen måte noen garanti at den faktisk vil vise seg å virke. Man kan ikke starte masseproduksjon av en vaksine før man vet om den virker.

Les også: Nye mutasjoner kan være immune mot vaksine - mulig løsning er fullstendig revolusjonerende

Ikke så lett som man skulle tro

Og i den forbindelse tar han også opp en annen misforståelse, som har sirkulert i det siste:

At produksjonskapasitetene på vaksine er begrenset fordi selskaper som Pfizer ikke ønsker å dele sine hemmeligheter med «dusinvis av andre legemiddelselskaper» som står klar for å masseprodusere vaksinen.

mRNA-vaksiner har aldri blitt godkjent for bruk i mennesker tidligere, men det er ikke fordi man slitt med de to første punktene. Problemet har hele tiden vært å gjøre vaksinene stabile nok til at man kan rekke å gi de til mennesker før de bryter sammen. Gjennombruddet har vært å pakke inn mRNA-et i små «såpebobler», kalt lipid nanopartikler.

Han oppsummerer produksjonen av en mRNA-vaksine på følgende måte:

  1. Produsere DNA som inneholder informasjonen du trenger i RNA-et
  2. Produsere RNA fra DNA-et
  3. Produser lipid nanopartiklene som mRNA-et pakkes inn i
  4. Pakke RNA-et inn i nanopartiklene
  5. Tilsett de andre delene av vaksineformelen
  6. Putt vaksinen i glass og pakke det ned

Hvordan pakke noe veldig lite inn i noe veldig lite

Ifølge Lowe er problemet nettopp prosessen med å pakke mRNA inn i nanopartikler som skaper en kraftig flaskehals.

- Å forvandle en miks av mRNA og lipider i en perfekt miks med solide nanopartikler med konsistent mRNA-innkapsling, det er den vanskelige jobben. Detaljene på dette er få, men man må helt sikkert bruke en type spesialbygget mikrofluid-enhet for å få det til. Microfluider involverer væske som flyter gjennom veldig små kanaler, som muliggjør helt presis blanding og timing på en veldig liten skala. Væsker oppfører seg ganske annerledes på den skalaen sammenlignet med hvis du heller dem ut av en tønne eller pumper det inn i reaktorer - noe som er det vanlige i legemiddelproduksjon.


- Dette vil være spesialbygde, unike maskiner. Hvis du spør andre legemiddelselskaper om de har noe slikt liggende, så vil svaret helt sikkert være: «Selvsagt ikke». Dette er ikke noe i nærheten av hva man normalt gjør når man lager medisiner. Og dette er den største enkeltårsaken til at du ikke bare kan ringe dusinvis av andre selskaper og spørre om de kan produsere mRNA-vaksiner.

Les også: Lei av dårlige nyheter? De gode koronanyhetene kommer nå på rekke og rad

Et unntak her er legemiddelgiganten Sanofi, som har inngått en avtale med Pfizer om nettopp dette:

- Men se på tidslinjen: Her er en av de største, best forberedte selskapene som man kunne få med seg, og de vil ikke kunne levere vaksiner før i august.

Et annet avgjørende spørsmål

I podcasten The Dishcast with Andrew Sulliavan drar også den kjente journalisten og forfatteren David Wallace-Wells frem et annet viktig poeng:

En mRNA-vaksine har aldri tidligere blitt godkjent for mennesker, og tror du virkelig at man ville fått mange nok til å ta vaksinen om den bare ble tatt ibruk uten skikkelig dokumentasjon?