Denne saken ble først publisert i februar i år, men hentes nå fram til glede for både gamle og nye lesere.

Selv om det for enkelte bikker 40.000 solgte i året, er grunntanken til byens platedirektører forbausende lite økonomisk fundert. Faktisk sverger alle til å ha en fast jobb ved siden av. Ikke fordi det ikke er mulig å leve av dette, men for at det skal kunne forbli en hobby.

Hver, står de for et titalls utgivelser i året, men de fire store i Trondheims platebransje gjør dette kun av kjærlighet til musikken.

– Jeg lever ikke av, men mere for, dette, sier Robert Dyrnes.

Selv om alt han driver med er musikkrelatert, er jobben som «label»-sjef bare 30 prosent av hans stillingsprosent. Det øvrige virket hans er en 50 prosent stilling som konsulent for Rockheim Hall of Fame og 20 prosent som booker på Verkstedhallen og i Lobbyen.

Robert har tidligere vært sjef for Bukta-festivalen i Tromsø i 15 år, og medeier i platebutikken Backbeat, som var drevet av samboeren Kari Westergaard.

De to driver i dag labelene Fucking North Pole Records, Westergaard Records og Blues for the Red Sun, som i år står for til sammen 20 utgivelser. Det høye antallet er på ingen måte unikt for dem.

Har holdt på i 30 år

I 2022 blir det gitt ut flere plater i Trondheim enn noensinne tidligere. Også Crispin Glover Records og Terratur Possessions har sitt travleste år noensinne – 14 år etter at Spotify ble lansert, og alle trodde at vinylbransjen var død.

– Jeg vil ha tid til å gi ut plater – rett og slett fordi jeg synes det er artig. Vi får det stort sett til å gå rundt, sier han.

Robert begynte å gi ut ting allerede for 30 år siden – da på kassetter.

– Jeg spilte i band, men var ikke så god til å spille. Men jeg var bedre enn andre til å arrangere konserter, forteller Dyrnes

– Jeg har spilt noen konserter, men hadde aldri «driven» til å øve. Det var naturlig at jeg ble den som arrangerte konserter og organiserte utgivelsene, sier han.

Dette førte ham inn i festivalbransjen. Han var sjef de første 10 årene av Bukta-festivalen, og var bookingansvarlig de fem neste.

– Ni av ti burde aldri vært på en scene

– Jeg holdt på med Folkstock i ni år før Bukta igjen, så det har blitt litt. Men det blir mye det samme. Agentverden har ødelagt det artige med det. Og det er mye urealistiske priser ute og går. Jeg kjenner at jeg innimellom har det i meg fortsatt. Men skal jeg gjøre det, må det være enda mer på mine premisser. Det må være en liten festival, med spissa sjanger. Trommesett, Ampeg og to Marshall'er. «Plug and play» rock’n’roll, rett og slett, ler han.

Ole A. Aune er en annen som driver med plateutgivelser i stor skala, gjennom labelen Terratur Possessions. Også han har valgt å jobbe, ved siden av. Han abeider kveld og natt på fabrikk, og lever ut kreativiteten på dagtid.

– Jeg har faktisk aldri vært musiker. Mener personlig at ni av ti aldri burde vært på en scene, sier Aune.

Også Ole har bakgrunn fra platebutikk. Fra 2004 til 2007 drev han en som lå i Dronningens gate.

– Fysisk salg over disk forsvant, og det var vanskelig å få fortjeneste på internett. Det gikk i null, så i august 2007 la jeg ned og begynte å jobbe for Skala fabrikker, noe jeg fortsatt gjør. Plateutgivelsene skulle bare være en hobby, mens jeg jobbet, sier han.

– Du har ikke vurdert å gjøre dette på fulltid?

– Nei, for det første trives jeg godt på Skala fabrikk. Og jeg vil ikke leve av musikk. Jeg ønsker å tenke med hjertet, og ikke med lommeboka. Det er derfor jeg valgte å ha fastjobben. Jeg har «outsourcet» plateselskapet til Tyskland. Da slipper jeg mye produksjon, distribusjon og pakking av plater, og kan konse på det jeg liker. Mastring, miksing og design. Jeg er tungt involvert i alle artistene jeg jobber med. Helt fra øvingslokalet, sier Aune.

«Nidrosian Black Metal»-bevegelsen var det som trigget interessen for å gi ut plater.

– Vi drev mest for oss selv – delte kassetter oss i mellom. Sakte, men sikkert, begynte det å bli interesse ute i verden. Det ble mer live-spilling og reising, og plateselskapet vokste, forteller han.

Utgangspunktet både var og er Trondheim – og en stor kjærlighet til byen. Alle bandene var i utgangspunktet herfra.

– Hvordan kommer du over nye artister?

– Jeg blir oppsøkt av bandene. Først var det bare Trondheims-band. Etter hvert ble jeg kontaktet av band fra Island, som drev med mye av det samme som vi gjorde her. Det er få folk, men de hadde noe spesielt, sier han.

Det var flere som oppdaget dette, og utgivelsene vokste i omfang og popularitet.

– Det er en scene som nå gjør det bra ute i verden.

– Du er ikke redd for at store plateselskaper skal komme og ta over bandene?

– Jeg er klar på at det jeg driver med er en hobby, og jeg skjønner at større plateselskap tar bandene når de når et stort publikum. Det er mer en ære å ha hjulpet dem frem. Det er det beste for bandene, sier Ole.

Aune er en slags altmuligmann i Terratur Possessions – det er nesten ikke grense for hvilke roller han bekler.

Arrangerer sjangerens største festival

– Jeg er med og jobber med alt fra festivaler til design av produkter og miksing. Det blir til at jeg er veldig involvert i produksjonene vi gjør, selv om jeg ikke spiller selv, sier han.

99 prosent av dem han jobber med, er individer han kjenner fra før, forteller han.

– Det er viktig med rett dedikasjon og at vi tenker likt. Og jeg er opptatt av at de ordentlig skal brenne for det, sier han.

Sammen med Torgrim Øyre er Ole A. Aune ansvarlig for den etter hvert så betydelige Beyond the Gates-festivalen i Bergen.

– Jeg har brukt flere av mine band der. Det oppstår mange bånd mellom dem som er på festivalen, og jeg har også oppdaget en del nye artister, sier han.

Beyond the Gates startet i 2013, og har ny festival i august, etter en pandemipause. Hjemmeisolasjon har bare bidratt til økt interesse for Terratur Possessions' produkter.

– Jeg har aldri jobbet så mye som under korona. Det har gått bedre enn noen gang, så jeg kan virkelig ikke klage, sier han.

Det har imidlerid dukket opp problemer, som følge av den økte vinylinteressen.

– Vi merker at det begynner å bli kaotisk. Nå er det problemer med leveranser, problemer med papp og nikkel. Vi sliter litt med å få ferdig utgivelsene. Mange trykkerier må prioritere bestillingene fra de store selskapene, sier Aune.

– De multinasjonale selskapene har fortrinn i at de er store. Det trumfer oss. Lady Gaga, med 200.000 trykte, prioriteres over våre 1.000 eks. per utgivelse. Det er flere «die hard»-selskaper som sliter, forteller han.

På det verste, er det snakk om en produksjonstid på ett til to år.

– Vi jobber hver dag med nye utgivelser. Fem av dem er kansellert, har jeg fått vite. Slikt gjør at vi ikke kan jobbe opp mot release-datoer. Band legger opp turneer ut fra dette, men det er håpløst når man ikke aner om den kommer om ett, et halvt eller to år, sukker Aune.

3D-cover

På samme måte som platedirektørene ikke er som sjefene i andre bransjer, er heller ikke publikum det. Store deler av musikken de gir ut er tilgjengelig nærmest gratis på streamingtjenester. Likevel velger publikum å skaffe seg et fysisk eksemplar av utgivelsen – til flere hundre kroner.

– Sjekk denne, sier Torgeir Lund, og haler frem et Pink Moon-platecover som det følger 3D-briller med. Han driver Crispin Glover Record Shop i Olavskvartalet, som også gir ut plater i stor stil.

Også han har mye av sitt marked i Tyskland, og da spesielt storselgerne Spidergawd.

– Jeg jobbet i Credo-baren, og gutta i Two Zero Records (bl.a. The Tables, The Jessica Fletchers og Loch Ness Mouse) hadde møter der. Før dette, hadde jeg ingen anelse om at dette var noe man kunne drive med, sier Lund.

I 2004 ble han og Rune Holm så inspirert – etter en Cadillac-konsert – at de bestemte seg for å begynne å gi ut plater.

– Jeg kan ingenting om musikk, men er ofte involvert i coverarten. Jeg liker å samarbeide med dem som gjør coverne. Det har flere ganger skjedd at jeg har bedt artistene lage nytt cover. Det har gått bra hver gang. Vi får aldri spilt noe på radio uansett, så coverne blir ekstra viktige. Det og live-spilling. Ingenting slår det, sier Lund.

– Det er viktig å ikke gi ut dårlige ting. Målet er at folk skal stole på labelen. Man må kunne stå for alt man gir ut, sier Lund.

For dem som ikke instinktivt tok referansen, er altså Crispin Glover navnet på skuespilleren som spilte faren til Michael J. Fox i «Back to the Future». I tråd med det meste andre i denne bransjen, er det obskure referanser knyttet til det meste.

Fullt så obskure er ikke alle artistene de gir ut. Spidergawd trykkes i et førsteopplag på solide 4.000 eksemplarer og Crispin Glover Records har sågar stått for vinylutgivelsen av Åge Aleksandersens siste.

– Jeg fikk høre et par spor, og de var dritbra. Derfor sa jeg ja. Vi har samarbeidet tidligere også. Har hatt et prosjekt for å hjelpe Sorgenfri-magasinet, og har i tre år satt sammen en samle-CD, som fulgte med bladet. Andreåret fikk vi en akustisk låt av Åge. Det nummeret solgte ut på fjorten dager, forteller Torgeir.

Til tross for at han gir ut så vidt store artister, bedyrer Lund at han aldri har tenkt på penger.

Julekalender og masker med bandmedlemmene

Også Kari Westergaard er klar på at man gjør dette fordi det er gøy. En av de store artistene hun og Robert Dyrnes gir ut – Senjahopen – har gitt dem frie tøyler når det gjelder å finne på morsomme stunts.

– Jeg har kjent Senjahopen-gutta siden de spilte i Far Out Fishing. De lar oss få lov til å leke med deres univers, sier Dyrnes.

– For hver skive lager vi et hemmelig vedlegg, som de ikke får vite om det. Vi lagde en adventskalender til ei skive vi ga ut før jul, og hadde en gang lagt ved pappmaske av bandmedlemmene. Vi fikk alle i salen til å ta maska på seg på en konsert – under en låt – og bandet, som ikke visste noe om det, ble helt satt ut, ler Kari Westergaard.

– Jeg skjønner at bandet er nervøse. En gang hadde vi releasekonsert, hvor Modern Times spilte Senjahopen-låter med maske på, ler Dyrnes.

Selv om dette er kreativt tullball, bidrar disse ekstratingene til å gi utgivelsene merverdi. Dette er ikke billige «gimmicks», det er noe kjøperne elsker, og nesten ikke kan få nok av.

Fokus er Trondheims-artister

For to år siden fikk Crispin Glover Records endelig en god distributør i England, og det har hjulpet på salget. Som de andre Trondheims-lablene, ser også de utenfor Norge for å finne sitt publikum.

– Norge er for lite for vinyl. Spidegawd, for eksempel, har et internasjonalt publikum som bare øker for hver utgivelse. Og etterspørselen etter tidligere skiver tiltar også. Førsteopplaget på sistesskiva var 4.000. Mesteparten av dette selger vi i utlandet. Tyskland, Italia og England er de største markedene.

Magasinet Classic Rock hadde nylig Spidergawd som «Band to Watch», så stadig nye får øynene opp for dem. Torgeir har lagd to CD-bokser, som de begynte å selge i desember i England.

– Bandene jeg jobber med er nokså store i utlandet. Der kan man få til turné med proffe forhold. Her spiller man på Good Omens for 150. På Byscenen ligger slike konserter jevnt på 3-400. I Tsjekkia og Polen kan det være 2.000 for å se dem på festivaler, sier Aune.

Selv om det er internasjonalt han må gå for å finne kjøperne, har Crispin Glover Records – i likhet med Terratur – vært klare på at det er artister fra hjembyen som gjelder.

– Vår label er for Trondheim. Eller artister med tilknytning til byen. Patrik Fitzgerald, en britisk punk-poet som hadde en hit i 1978, er et unntak. Vi gjorde en hyllestskive med ham i 2009. Og i vinter slipper vi det første skikkelige albumet fra ham på 35 år, med tittelen «I Killed Punk».

Sjangermessig, favner Crispin Glover Records bredt, fra Mattis Kleppen, som spiller instrumental folk-jazz på bass og hip-hop-eren Trond Wiger, til synthbandet BC og spoken-word-artisten Matt Burt and the Busy Dead.

Gir ut så mange som de får produsert

I fjor ble det 13 vinylutgivelser på Crispin Glover Records. I år har 11 album og tre singler i trykken, blant annet en ny utgivelse med Brutal Kuk. Begrensningene ligger også for ham i at det er vanskelig å få trykket opp plater.

– Jeg har også et selskap med Håvard Gjelseth, Bent Sæther (fra Motorpsycho) og Per Jørgen Pedersen (Grevene Langs Hemmelige Selskap). Der er det planlagt fire utgivelser i år – kun vinyl. Men det skal et mirakel til for å få det ut før nyttår, med alle problemene som har dukket opp, sier Lund.

Han mener imidlertid trykketida vil gå ned på sikt, når det blir flere trykkerier.

– På 90-tallet var det null vinylinteresse. Vinyl var dyrt, syntes folk. Prisen har nå vært den samme i nesten 30 år. Men nå stiger den. Og noen ganger blir utgivelsene langt mer verdt. Jeg vil nesten sammenligne med å kjøpe et silketrykk. Tre måneder etterpå, kan den være verdt tregangen. «Dune»-soundtracket kostet 400 kroner da det kom ut. Nå går det for 11.000, sier Lund.

Det er spesielt de siste to årene at det har vært en voldsom økning i interessen.

– Det er artig å se, hvis man følger med på TV-serier. Det er platespillere overalt, nærmest som en produktplassering. Det er kke tilfeldig. I «Walking Dead», for eksempel, der finner man Motorhead-plater etter Zombie-apokalypsen. Det er for så vidt et hipster-element, men det har vedvart, ler han.

Det var for alvor i 2021 det smalt. Alle ble tatt på senga av etterspørselen. Og det er dette som har gitt de massive leveringsproblemene.

– Jeg har ikke helt oversikt, men tror platebutikken omsetter for omtrent det dobbelte av tidligere år, sier Lund.

Vil ha CD, vinyl og MC av samme plate

– Hvorfor tror du folk vil ha det fysiske formatet?

– Coverarten blir noe helt annet. Jeg skjønte aldri CD, men på vinyl kommer den ordentlig til sin rett, sier Lund.

– Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk absolutt vil ha fysiske produkter. Det er mange som samler heftig, og det har blitt en hype å ha det fysisk. Men det er selvsagt et helt annet bånd til en plate, hvor du kan lese tekster og se bilder, sier Ole A. Aune.

Terratur har imidlertid utgivelser på mer enn vinyl.

– Vi selger også kassetter. Det er viktig at den også kommer. Jeg vokste opp med på 80-tallet, hvor vi kopierte kassetter. Jeg trykker noen hundre eks av hver, og det selger også. Det er mye samlemani, spesielt i metal-verden. Mange vil ha CD, vinyl og kassett av samme plate, ler Aune.

Dette med etterspørsel er vanskelig å beregne, særlig i disse dager.

– Man kan risikere å selge 100, hvis man trykker 1000 eks. Og så selger man alle 300, hvis det ikke finnes flere. Trond Wiger fikk vi bare 222 eks av, og det var altfor lite. Forsvant med en gang. Og det er ikke bare å trykke opp nytt opplag nå, sier Torgeir Lund.

2.000 utsolgt på én dag

– Whoredome Rife trykker vi i større opplag. Jeg er forsiktig pesimist, så sist trykket vi 2.000, og det var utsolgt på én dag. Vi er tvert oppe i 4.000. Mare fra Trondheim solgte 2.000 med en gang, så vi trykket 1.000 nye. Det er artig å følge med. Men jeg får bare en liten prosent, i og med «outsourcinga», forklarer Aune.

Terratur Possessions har gitt ut 10-15 album siste året, hvis man regner fysisk format med CD og vinyl. Totalt har de trykket og solgt 30-40.000 album på ett år.

– Hjertet er drivkraften. Jeg har ikke oversikt over tallene, men det er deilig å sitte med produktet i hendene, når man har skrudd lyd, designet konseptet, tegninger og forskjellig annet. Det er større betaling enn tusenlappene, sier han.

Det er et lite, men svært tettknyttet miljø innenfor Nidrosian Black Metal.

– Denne scenen består av 10-15 individer i Trondheim, som er involvert i alle bandene. Det er aktivt mellom fem og ti band, som er svært dedikerte og har utøvere i verdensklasse. Alle har imidlertid jobber på si. Det er viktig ikke å tenke lommebok. Det blir ikke mye penger, til syvende og sist, forklarer Aune.

Selv, jobber han også med booking for flere av bandene.

– Jeg blir med på turene. Det blir min betaling. Vi er sammen om det, forklarer Terratur-sjefen.

Syvtommermarkedet har kollapset

Det er ikke de økonomiske motivene som er drivkaften for Robert Dyrnes heller.

– Jeg ønsker ikke å være en del av den norske musikkbransjen. Vil i grunn ikke ha noe felles med dem. Vi gjør ting fordi det er kult, tar ansvaret for alt selv og prøver å gjøre alt «inhouse», sier Dyrnes.

– Vi har hatt artister vi har solgt mye av, hvor vi etter hvert har måtte be dem finne en større label. Målet er å gjøre flest mulig morsomme utgivelser, sier Kari Westergaard.

Selv om vinyl er populært, har syvtommermarkedet kollapset.

– Det koster like mye som en LP å lage, og vi selger ingen lenger. Ut i butikk koster de fra 149 til 249 kroner. Det er bare Motorpsycho og Spidergawd som selger syvtommere, sier Lund.

Dyrnes og Westergaard gir også bare ut syvtommere i helt spesielle tilfeller.

– Vi direktegraverte syvtommere i 33 eksemplarer av hver Velcro Dog-utgivelse. Tanken er å bygge opp til et album. Det er han fra Barren Womb, som lager singer-songwriter-punk. Han er naboen vår på Møllenberg, så det blir mange morsomme ideer til plater og videoer, sier Kari Westergaard.

Katalogen deres er tuftet på nære bånd til artistene de gir ut.

– Kosmic Boogie Tribe gir vi ut alt det de kommer med. Det er oftest gitarbasert rock vi går for. Gjerne med vreng på gitaren, men vi har også sluppet americana-bandet Hollow Hearts og visesangeren Erling Ramskjell, så det er ikke noe absolutt, sier Dyrnes.

I det siste har de også leflet med hip hop-artistene Oter og Klish.

– Vi kan egentlig ikke hip hop, men gjør unntak for kule folk, sier Robert.

– Vi orker ikke jobbe med folk vi ikke liker, legger Kari til.

Robert lover imidlertid at det aldri vil komme frijazz fra den kanten. «Punk i Norge»-samleplata fremholder han som viktig for deres profil.

– Det er kort og greit 20 nye punklåter med norske band. Vi gir ut plate nummer syv i august i år, forklarer Dyrnes.

Kari er mest fornøyd med å ha gitt ut Belfast-bandet Bonnevilles.

– Det var en magisk skive som bare kom på CD, så det var en stor ære at vi fikk gi den ut på vinyl.

Av andre perler, trekker de frem Trond Andreassen fra Ricochets, som ifølge dem slapp den beste norske rockskiva på mange år i fjor.

– Den var utsolgt med en gang, forteller han.

Tre paller med plater

– Hva er den egentlige ambisjonen med dette?

– Vi har vel egentlig ambisjon om ikke å starte flere labeler, sier Dyrnes.

– Har vi det?, sier Kari.

– Ja, men det går ikke så bra. Vi har mange ganger tenkt at nå skal vi roe litt ned, og hver gang har det eskalert, ler Robert Dyrnes.

– Om to uker kommer det forresten tre paller med nye plater, så det blir en travel høst, sier Kari Westergaard.

Fakta:

  • Hvis man tar med Wangmos Antikvariat, er det seks butikker som selger vinyl i Trondheim per i dag.
  • I tillegg til plateselskapene som drives av de fire som ble intervjuet, holder Øra Fonogram og Aftermath Music aktivt på med vinylutgivelser.