Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da er det nasjonaldag, folkens. Nei, jeg mener ikke den masete greia med sko som gnager, bunader som er for trange, sukkerspinn på skjorta og korps som spiller surt. Jeg snakker om fotballens fremste høytidsdag – 16. mai.
Første gang jeg var på Lerkendal for en slik feiring, var i 1988. Eggen hadde fått satt sitt første, virkelige storlag, og ingen var i noen som helst tvil om hvordan dette skulle ende. 3–0 over Vålerenga var også et flatterende resultat for Oslo-laget. Det ble i det hele tatt mange slike opplevelser på Lerkendal i årene som fulgte. Rosenborg var vant til å være best i det meste. Og det var de virkelig. Det føltes som om det var det naturlige.
Spoler man fram til denne 16. mai-kampen, er det lite som er ved det samme. Fullt hus, regner man med at det blir. Der stopper også likheten. Dørgende kjedelige uavgjortkamper mot Sandefjord og Odd har blitt etterfulgt av tap mot Vålerenga, Brann og Glimt. Eneste antydning til lyspunkt, var at de strengt tatt fortjente å vinne mot sistnevnte. RBK var best, og i tillegg fikk man den første magiske opptredenen til Sverre Nypan på topp. Han har spilt sentralt på midten før, men i ny rolle, får ferdighetene komme til sin rett på en helt annen måte.
Uansett resultat – vi bør gi ham litt mer tid
Det er også oppturen med den lovende 16-åringen som er eneste grunnen til at det ikke oppleves totalt bekmørkt. Sannheten er imidlertid at Haugesund-kampen blir en nøkkelkamp. Ville kanskje ikke trodd det ved sesongstart, men etter resultatrekken de siste fem, begynner det alvorlig å ulme. Det spiller heller ingen rolle om Rekdal har levert magiske ting med Vålerenga og HamKam. I en klubb som så til de grader er vant til suksess, får man ikke lang tid til å fikse problemene. Bronsen fra i fjor vil heller ikke berge ham.
Med tap mot Haugesund, vil det rett og slett brenne et blått lys for ham. Om Rekdal kan aldri så mye fotball, vil dette plutselig trekkes i tvil. Og hvis ingen lenger stoler på det du sier, er det vanskelig å få laget til å funke. Bare spør Graham Potter, som leverte hinsides bra med Östersund, Swansea og Brighton, men ble kjapt vist døra, med en gang resultatene uteble i Chelsea.
Rosenborg har under Rekdal hatt en tendens til å være litt sånn Fantomet-lag. De har vært hard mot de harde. Det så vi også mot Glimt, selv om uflaks gjorde at det ikke fikk resultatet det fortjente. Det er noen år siden, og jeg husker ikke hvilken RBK-spiller som sa det, men uttalelsen var noe sånt som: «Rosenborg er gode mot de gode lagene, og dårlige mot drittlag som Tromsø». Nå er Tromsø ett poeng unna andreplassen, mens RBK er à poeng med kvalikplassen. Det samme er Haugesund. Et tap mot sildebyen (ja, jeg vet at Kristiansund også har sild) vil være en katastrofe man kan måle på Richters skala.
«Alt ligger til rette for sjokkseier – til ni i odds»
Nedrykk er en tanke ingen i Rosenborg har hatt i hodet siden 1983. Da ble de berget i siste liten av Eggen, som overtok etter håpløse Tommy Cavanagh. Forrige nedrykk skjedde i 1977. Jeg bare nevner det.
Med tap i kveld, vil panikken slå rot. Ikke bare blant spillere og trenere, men også blant supportere, styremedlemmer og investorer. Kritikken vil få mølla til å spinne på høygir, og sluttresultatet vil etter all sannsynlighet bli trenerbytte. Fotballtradisjonene i byen er rett og slett for stolte til at noen lar laget fortsette under nedrykksstreken.
Det parodiske ville vært om treneren de kvittet seg med – Kåre Ingebrigtsen – tar Ranheim opp, samme året som Rosenborg må ta «the walk of shame» – ned i OBOS.
Det er dermed ikke noe alternativ å spille dårlig mot Haugesund. Og spesielt ikke på fotballens nasjonaldag. Det skjønner nok Kjetil Rekdal bedre enn noen.
10–0 og tidenes klareste røde – dette er Brann-oppgjørene vi husker best
Tennis-sifre og Ola By Rise som straffetaker – dette er hatkampene vi husker best
Men 3 mill. i etterlønn har de råd til!