(Trønderdebatt)

Det vakte oppsikt da finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) forrige uke kom seg gjennom en hel muntlig spørretime i Stortinget uten å egentlig svare på et eneste spørsmål. Fremfor å kvittere ut utfordringene fra opposisjonen, var Vedum i en uvanlig konfronterende modus, og opptrådte nærmest som om det var han selv som representerte opposisjonen, mens Tina Bru (H) og de øvrige stortingsrepresentantene skulle stå til ansvar.

Den kverulerende forestillingen var sær, men egentlig ikke særlig uvanlig. Evnen til å sno seg unna spørsmål - og egentlig ikke svare noen ting - er en vanlig egenskap blant maktmennesker. Det er strengt tatt en form for maktutøvelse. Den blir bare ekstra synlig og tydelig når den brukes av noen som inntil nylig har bygget tillit og oppslutning på å stille seg på siden av det etablerte, politiske spillet.

Ei uke etter Vedums «makt»-demonstrasjon i Stortinget møttes Unge Høyre ved Tonje Nilsen og SU-leder Synnøve Kronen Snyen til debatt i Dagsnytt atten om gratis bind og tamponger. Det vi fikk var noen minutters debatt der aktørene var uenige, men argumenterte sammenhengende og med øre til hverandres argumenter. Det Snyen sa, hadde noe å si for hva Nilsen svarte. At det faktisk foregikk en samtale mellom to politikere var ærlig talt blitt såpass uvant at jeg sluttet å pusle med det jeg drev med, og ble sittende og bare lytte resten av debatten.

Dagen etter ble Unge Høyre-leder Ola Svenneby utfordret av AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem til duell i Politisk kvarter på NRK. Hoem mener Høyre bør bryte sine formelle bånd til det republikanske partiet i USA, i kjølvannet av den autoritære utviklingen i partiet. I fem minutter foregikk en genuint opplysende utveksling om grenseoppgangene for hva som er akseptable samarbeidspartnere og ikke, hvilket handlingsrom norske partier har for å markere seg i internasjonale sammenslutninger, og hvordan partiene best kan bidra til å bekjempe antidemokratisk utvikling i andre land.

Det er litt trist å tenke på at finansministerens opptreden i nasjonalforsamlingen og to ungdomspartilederes duell på morgenradio utgjør motpolene i norsk debatt. Der finansministeren står for skrekkeksempelet.

Men samtidig er det ikke helt overraskende. Da hele det norske samfunnet bearbeidet tiårsmarkeringen etter 22. juli i fjor sommer, var det ungdomspartiene selv som helt gjennomgående hadde de mest nyttige og intelligente bidragene i den offentlige samtalen. De turte å bryte med etablerte tankemønstre, de våget å ta risiko og legge seg ut med sine «egne», og ikke minst greide de å kombinere sterk uenighet med en faktisk, tenkende debattstil der det var mulig å komme videre.

Er det en generasjonsgreie, dette? Jeg er grunnleggende skeptisk til generasjon som politisk forklaringsmodell for noe som helst. Ola Svenneby er så klart mer politisk på linje med en åttiåring i Høyre, enn med en attenåring i AUF. Politikk speiler samfunnsmotsetninger og ideologisk uenighet, ikke alder.

Men det er ikke til å komme bort fra at flere viktige saker i vår tid, og forutsetningene vi har for å tolke dem, kanskje er mer generasjonsbestemte enn tidligere. Klimasaken og hva den oppleves å bety, er et åpenbart eksempel. Økende ulikhet. Store endringer i holdninger til identitet, kjønn og rasisme. Men også endringer i hvordan debattene i det hele tatt oppstår: Foreldregenerasjonens politikere var barn på en tid der internett var et forskningsprosjekt, og terteskjellene på lørdagskveldene ble fortært til en episode Fakta på Lørdag. Dagens ungdomspartiledere har vokst opp i en tid uten én felles offentlighet, og med sosiale medier som viktigste kommunikasjonsplattform.

Det er til å undres litt over at stadig mer av partienes valgkampstrategier går ut på å mobilisere egne kjernevelgere, fremfor å overbevise velgere som står lengre fra dem om å kanskje hoppe «over gjerdet». Sett fra hvert enkelt partis ståsted er dette helt logisk: Det er så klart mye lettere å motivere noen som allerede er enig med deg til å gidde å gå og stemme, enn å overbevise noen som helst har lyst til å stemme på et helt annet parti. Men et av resultatene er jo at partiene ender opp med å først og fremst stå og rope til sine egne. Debattene mellom politikere og partiledere ender dermed opp med å bli en øvelse i å bekrefte eget budskap, fremfor en faktisk kamp mellom ulike partier som representerer ulike interesser i samfunnet.

Det kan være fristende - og ofte gjør jeg det selv - å forklare denne svekkelsen av offentlig debatt med internetts framvekst, algoritmene, de sosiale medienes herjinger med mediers troverdighet og tilliten til faktabasert kunnskap. Og hvor ofte skylder vi vel ikke på internett for at voksne folk ikke greier å beherske seg i kommentarfeltene? Det er nok mye riktig i dét. Men likevel er det Fakta på lørdag-generasjonen som akkurat nå bidrar minst til en fornuftig og god politisk debatt, med partiledere som bare leser opp ferdige slagord, og voksne folk fra alle samfunnslag i kommentarfeltene som virker som om de aldri har lært folkeskikk.

Ungdomspartilederne, som på sin side knapt kjenner en annen medievirkelighet enn den som domineres av Snapchat og TikTok, evner derimot å fremføre sammenhengende resonnement mot hverandre på en måte som er oppriktig opplysende.

Fordommene mot ungdomspartier har ofte, og ikke helt uten grunn, vært at de er litt robotiske opplesninger av talepunkter som best er egnet for å glede den harde kjerne av egne støttespillere. Men nå er det ærlig talt omvendt. Kontrasten mellom ungdomspartiledernes vilje til å ha en reell samtale, og den eldre politikergenerasjonens ufrivillig komiske avhengighet av ferdig innøvde unnvikelser og standardformuleringer, har kanskje aldri vært større.

Det er et fascinerende trekk ved den norske debatten over tid at ungdomspartiene tar ledelsen slik, og for fremtiden er det jo virkelig godt nytt.

Om de nå greier å gjøre noe med det skrekkelige og utdaterte skoledebatt-formatet, kan vi virkelig snakke om en interessant generasjon.