Når jeg tenker meg om, er det ikke like ofte jeg får det spørsmålet lenger, kan det ha noe med alderen å gjøre?

Jeg er så heldig å jobbe i et ungt miljø, det vil si jeg leier en kontorplass i et ungt miljø, på Digs, midt i Trondheim sentrum, hvor unge fremadstormende og dyktige mennesker driver start-ups innen teknologi, data og entreprenørskap blant annet.

Selv, kjører jeg rullator. Neida, kødder. Jeg driver med mine prosjekter innen global helse og bistand alene, men i digitalt samarbeid med kollegaer i Tromsø, Colombia og Haiti.

Jeg trives imidlertid svært godt med den ungdommelige vinden på arbeidsplassen, og blir veldig ofte imponert når jeg hører hva de holder på med – over fredagskaffe og vaffel. Denne gjengen kommer til å forandre verden, med sine finurlige duppedingser og grønn teknologi, som jeg ikke har peiling på. Jeg har likevel forstått såpass at de gir meg håp for fremtiden.

En venn sa en gang at: de eneste som starter setninger med «jeg husker godt», er de som ikke gjør det. Jeg tilhører snart den gruppen. Uansett, husker jeg godt den gang jeg selv var ung og idealist og skulle gjøre verden til et bedre sted.

Som tenåring på verdensmetropolen Finnsnes på 80-tallet, føltes resten av verden uendelig langt unna. Likevel kunne vi melde oss inn i «Ungdom mot atomvåpen» og få dekt en reise til hovedstaden. Om det var det politiske engasjementet eller reiselysten, vites ikke, men jeg hoppet i alle fall på muligheten, og ble veldig inspirert av de «gamle idealistene» i Oslo, som kjempet for en atomfri verden.

Reisen skulle sette synlige spor. Garderoben ble byttet ut, og klesdrakten ble straks en altfor stor herre-dressjakke med 234 pins av ymse slag, som for virkelig å markere min indignasjon over hvor verden var på vei.

I min ungdommelige ufyselighet, var jeg raskt ute med å proklamere til alle som ville høre, at jeg i hvert fall ikke skulle bli «stuck» på Finnsnes. Jeg holdt meg langt unna guttene fra yttersia av Senja, av fare for en kraftig forelskelse og potensiale til å ende opp med en fisker i Torsken for resten av livet. Nei takk, ut i verden bar det for unge frøken Konradsen.

Når nostalgien innimellom tar en gammelfrøken som meg, er det likevel bare gode minner fra en trygg barndom og oppvekst på hjemplassen. Jeg er sågar veldig takknemlig for å ha vokst opp i et sånn passe møblert hjem, med mor og tre søsken.

I ettertid har jeg skjønt at vi nok hadde ganske dårlig råd. Min mor var sekretær på Helsesenteret og tjente ikke spesielt godt, men vi hadde til smør på brødskiva. Så vidt.

Jeg husker det var stor stas når min mors venninne stakk innom, med søppelsekker med brukte klær etter hennes sønn. På den tiden var vi lykkelig uvitende om at det egentlig var litt flaut med brukte klær. Det skulle jeg smertelig oppdage noen år senere – som den ufordragelige tenåringen jeg etter hvert ble (den historien tar vi senere).

Uansett, gjenbruk av klær og Fretex er heldigvis blitt «innafor» igjen i 2021. Vi har blitt mer miljøbevisste, og det er ikke lenger flaut å bli observert på loppemarked av naboen. Appen Tise har 68.000 følgere på Instagram, og Finn.no har fått ny storhetstid med bruktmarkedet sitt. Fretex på Møllenberg er blitt så høy på pæra nå, etter flere tiår litt sånn i skammekroken, og har lansert luksusvarianten Fretex Arkivet, for de mer motebevisste.

Tilbake til 70-tallet, så hadde vi moteoppvisning i stua, med ABBA som bakgrunnsmusikk. Jeg var den blonde Agnetha, og min bestevenninne, Wenche, måtte ta til takke med å være den litt mindre pene Anni-Frid, ettersom hun hadde brunere hår enn meg. På den tiden hadde min mor bestemt at jeg skulle klippes i samme stil som brødrene mine.

Dette ble gjennomført med presisjon på søndagsbesøk hos farfar, som hadde stålkontroll på klippemaskinen – som han også brukte på de hundre sauene han eide. Med ny-arvede klær levert i søppelsekk, kassegitarer og hårbørster som mikrofon, levde vi oss så inn i ABBAs univers. «Thank You for The Music» var favoritten, og brødrene mine ble påtvunget rollene som Bjørn og Benny, med slengbukser og platåsko.

ABBA er altså tilbake med ny plate etter 40 år, og jeg mistenker at det ligger en viss nostalgi bak, av gjengen på fire 70 åringer. Jeg aner konturene av at det antakelig bare blir verre for oss femtiåringer, i så måte.

Tenker likevel at jeg må bli 70 år, minst, før jeg kan se tilbake med kjærlighet på vår irrgrønne Lada, som var den eneste bilen min mor hadde råd til å kjøpe da jeg vokste opp. Den østtysk-fabrikkerte doningen var til spott og spe i Finnsnes sentrum, der den titt og ofte fikk motorstopp, og ungene ble beordra ut for å «skuve skiten i gang igjen», av en stresset og sliten firebarnsmor.

Sånt var greit nok når det var sent på kvelden, og ingen kunne se oss. Men det var det så definitivt ikke, hvis man visste at de kjekke guttene man var interessert i kunne få øye på oss. «Livet med Larkins» møter «Mormor og de åtte ungene», liksom – selve oppskriften på skamrødmende kinn hos en tenåring.

Ungdomstiden på en sånn liten plass var heldigvis velsignet fri for rus og narkotika. Jeg holdt meg langt unna den slags, og var vettskremt, etter å ha lest bøkene «Hard asfalt» og «Men tankene mine får du aldri.» Husker fortsatt deler av historiene den dag i dag – om de to unge jentene i bøkene, som begge endte opp på gata i Oslo.

Finnsnes var langt unna Oslo, på alle måter, men noen få av mine klassekamerater endte dessverre likevel opp som tunge rusmisbrukere. Vi som drev med turn og gymnastikk, fotball og kor, holdt oss langt unna «le-skuret» på ungdomsskolen. I våre øyne var de som holdt til der «bare et sigarettrekk unna prostitusjon på Oslo S». Det nærmeste kriminell aktivitet vi kom, var de årlige smugleturene til Kilpisjärvi i Finland, hvor min mor fylte bilen med «kvoteonga», for å få med seg ekstra kjøtt og alkohol over grensa.

Det var like spennende hver gang vi skulle kjøre gjennom tollen tilbake til Norge, og min mor ba oss sitte i ro med smuglerflasker under bena og en god del for mye kjøtt. Disse såkalte smuglerflaskene, kan vel knapt sies å kvalifisere til navnet. Det var noen få tomme plastflasker – vasket og fylt med Koskenkorva. Den dag i dag blånekter fortsatt min mor for at hun holdt på med slikt. Jeg trøster henne med at saken uansett er foreldet.

Fast forward til 2021, der en hel nasjon sliter med konsentrasjonsvansker, fordi vi konstant er foret med inntrykk fra mobilen, diverse apper og internett – som alltid er påskrudd og tilgjengelig.

For å kompensere for dette, går vi på kurs for å lære oss «mindfullness», vi har til og med apper som tvinger oss til å skru av mobilen i perioder. NRK lager «slow-TV», som har sinnssyke seertall. Mest av alt minner sendingene om pausefiskene på NRK på 80-tallet – som vi måtte ta til takke med inntil Barne-TV startet klokka 18, og TV-kvelden kunne begynne.

Det høres ut som en skrøne på linje med barkebrød og selvspikkede tresko, men vi barna så til og med på finsk fjernsynsteater hver tirsdagskveld – fordi det ikke fantes noe annet å se på. Ha det i mente neste gang du befinner deg med mobil uten dekning.

Du vet du har bikka over i nostalgiland, når du kjenner at du savner tause, tjukke, nakne og fulle finner i sauna – hvor den eneste dialogen er «perkele, Pekka» og «satan, Piirka».

Få finsk fjernsynsteater tilbake i hverdagen, så skal du se vi klarer å roe oss ned – totalt uten hjelpemidler.