Gå til sidens hovedinnhold

Når krisen inntreffer: Samhandling for å møte det uforutsette

Artikkelen er over 1 år gammel

Alle roper på ordet samhandling når krisen inntreffer. For at beredskapen skal bli bedre, må det samhandles bedre. Som om samhandling er et forførende trylleord hvor bedring skjer bare ordet brukes. Men, det kan utfordre både politisk ledelse, og beredskapsøvelsene i blålysetatene og ikke minst Forsvaret.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har fått flere påminnelser om hvor sårbart samfunnet kan være. Det største sjokket i etterkrigstiden er 22. juli i 2011. Mange rapporter har vært skrevet. Dertil har en egen offentlig utredning viet «samhandling» som tiltak for sikkerhet i samfunnet, «Samhandling og sikkerhet» (NOU, 2016: 19). Utredningen «Når krisen inntreffer» (NOU, 2019:13), er den nyeste i denne rekken. Løsningen har hele tiden vært «mer» samhandling og «mer» trening på dette, men det gis lite eller ingen forklaring på hva det da konkret skal trenes på eller hva «samhandling» egentlig er i praksis, når krisen inntreffer.

Kollektiv forføring

Det er viktig at læreplaner og øvingsplaner beskriver det eksakte innholdet på hva som skal trenes, for å få best mulig trening og læringsutbytte i praksis. Ordene samhandling, samarbeid, samvirke, koordinering, samskapning og teamwork har blitt blandet i samme heksegryte. Det har gitt forskjellig og upresis trening på samhandling både internt og mellom nødetatene. Men, etatene har trodd at de har trent på det samme, og på den måten både bedratt seg selv og hverandre. En slags kollektiv forføring. Derfor har også de ønskede konkrete løsningene, tiltakene og forbedringene uteblitt. Det er nemlig ikke gitt at det er de samme tingene som skal til for å få til samhandling der betingelsene er uforutsigbare og risikofylte, som der situasjonen er trygg og forutsigbar.

Tillit og samhandling

Med andre ord: Det kreves ofte flere ting som må tilfredsstilles der samhandlingen skal skje ved kriser, enn ved samhandling på et kontor. Et eksempel er faktoren tillit, som alltid vil være viktig der mennesker skal jobbe sammen, enten det er på kontoret eller under kriser. Men, når krisen inntreffer vil det i tillegg være viktig å kunne utvikle spontan tillit til nye og ukjente folk som nødetatene skal samhandle med underveis i situasjonen. Nødetatene og frivillige organisasjoner må ofte løse farlige hendelser sammen. Da kan en ikke forvente at en kjenner alle godt fra før, og har utviklet personlig tillitsforhold til hverandre fra tidligere. Dette tillitsforholdet må skapes der og da.

10 viktige kompetanseområder

Et internasjonalt forskerteam har nylig gjennomført 28 studier på samhandling under risiko. Resultatene er rapportert i en vitenskapelig bok (Torgersen, 2018). I sum er det identifisert 10 viktige kompetanseområder for samhandling og det uforutsette. Disse må trenes og øves grundig blant nødetatene og andre organisasjoner som skal håndtere uforutsette og risikofylte hendelser – for å kunne bli bedre til å samhandle når krisen inntreffer. I øvelsene må det være tydelig fokus på:

1) Samhandlingsordet. Bli klar over hva ordene samhandling – samvirke - samarbeid - koordinering – kommunikasjon, betyr og hva de innebærer av konkret handling og trening, som må beskrives i læreplaner og øvingsplaner.

2) Det uforutsette. Bli klar over begrepet «Det uforutsette» i egen organisasjon og andres (med samhandlende organisasjoner), som må beskrives i strategi- og øvingsplaner.

3) Sosial støtte. Trene på å gi sosial støtte (fra ledere og mellom kolleger) underveis i situasjoner

4) Improvisasjon. Trene på lære underveis i situasjoner og kunne improvisere

5) Nytenkning. Frigjøre seg fra tradisjonelle tenkemåter/mer innovativ tenkning, og innføre nye mer helhetlige lære- og treningsmetoder

6) Kaostrening. Trene på å løse oppgaver under lite og upresis informasjon og uoversiktlige situasjonsbilder

7) Uklare læringsmål. Finne kompetanserstatning for de læringsmål som skal dekke kompetanse for å mestre uforutsette hendelser (finnes ikke klare læringsmål ved forberedelse for uforutsette hendelser – de er jo ikke kjent på forhånd)

8) Kulturforståelse. Trene på å forstå og samhandle under ulike ledelses- og organisasjonsstrukturer (kryssektoriell samhandling)

9) Selvgodhet. Unngå organisasjonsnarsissisme – fjerne seg fra tanken om at vi er best og kan alt. Men, viktig å beholde sunn mestringstro

10) Spontan tillit. Trening på å oppfatte stemninger blant folk under kritiske situasjoner, og kunne lære seg å utvikle et raskt tillitsforhold til nye mennesker en jobber sammen med underveis i kritiske situasjoner.

Kompetanseområdene gjelder både ved forebygging (faresignaler), håndtering underveis en hendelse skjer og i etterkant («recovery»). Grunnleggende er fullstendig åpenhet for å lære av feil, både av egne og andres og tenke forbedringer.

Livsfarlig motstand mot endring

Dette vil trolig møte en viss «motstand» i etatene og sektorene, ikke av vond vilje –men, der finnes også en klokketro på etablert kultur og praksis, manglende endringsvilje og lite ønske om å tenke nytt – som kan forkludre inngrodde forståelser om handle- og læremåter. Lite økonomisk handlerom og prestisje virker også inn. Studier gjort av SINTEF, NTNU og Safetec viser også at tiltakene etter 22. juli har gått til ledelsessjiktet i beredskapsetatene. Derfor vil det være nødvendig med en helhetlig og langvarig innføring i hva de 10 kompetanseområdene faktisk innebærer i praksis. Hvis det ikke gjøres, vil de ulike etater og organisasjoner som skal møte nye trusler stå på stedet hvil. Det vil slå tilbake når krisen inntreffer.

Fakta

Glenn-Egil Torgersen er professor i pedagogikk og forskningsleder på Senter for Sikkerhet, Krisehåndtering og Beredskapsledelse ved Universitet i Sørøst- Norge.

Trygve J. Steiro er førstelektor ved NTNU, Institutt for Lærerutdanningen. Han har over ti års erfaring med å jobbe med sikkerhetsledelse og beredskap.

Kommentarer til denne saken