Gå til sidens hovedinnhold

Når det verst tenkelige skjer

Det du nå skal lese er vondt. Du vil kanskje ikke forholde deg til at det kan skje. Men du skal lese til siste punktum.

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Ungen din er et helt halvt år. Du har elsket det fra første sekund. Du har studert smilet, byttet bleie, hatt våkenetter, trøstet og fulgt barnets utvikling med stolthet, forundring og argusøyne. Jublet over hver lille utvikling, hver nye lille ting barnet ditt har fått til. Blitt avhengig av den myke huden, lukta av hodet. Følelsen dere imellom. De små, de er rare vesener. Så fulle av kjærlighet og tillit, av glede.

Og de representerer alltid håp. Vi har tanker om hvor bra livet deres skal bli, vi skal være der, være tryggheten – alltid. Uansett.

Du tar det som en selvfølge at du får et friskt barn, og at barnet ditt fortsetter å være friskt.

Så en dag. En dag blir det klart for deg at du ikke kan gjøre noe. Du kan ikke endre omstendighetene. Du kan ikke hjelpe barnet ditt til å bli friskt. Du kan ikke gjøre sykdommen til din egen. For barnet ditt skal dø.

Det eneste du kan gjøre er å gi kjærlighet, være der. Ha fokus på å skape gode dager. Så lenge det varer.

Tiden er dyrebar.

Du vet ikke hvor lenge det vil vare.

Du er ikke alene.

Les også

Ailo (1) har bare noen få år igjen å leve: – Verden raste sammen da vi fikk beskjeden

«I begynnelsen opplever mange sjokk og vantro, hjelpeløshet og nummenhet, gjerne i kombinasjon med sterke kroppslige reaksjoner. Du kan oppleve sterke, ukjente reaksjoner og nye følelser som kan virke skremmende og rare.

Kanskje går det flere dager der du er ute av stand til å føle noe som helst. Du opplever det hele som uvirkelig, følelser blir satt på vent og all energi rettes mot å håndtere den plutselige oppståtte situasjonen. Kanskje gråter du ikke i det hele tatt de første dagene.

Denne tiden er ofte kaotisk og uoversiktlig, noen opplever at bilder og minner brenner seg fast, andre husker ingenting. Det fysiske fraværet av et kjært barn, som det å holde et barn i armene, og drømmene om alt man skulle gjøre sammen, gir ofte sterke smerteopplevelser.»

Teksten over er hentet fra Landsforeningen uventet barnedød (LUB), og beskriver umiddelbare reaksjoner etter å ha mistet et barn.

I denne stille uka forteller tre familier sine historier til Nidaros, i håp om å hjelpe andre i samme situasjon.

Hvert år er det mellom 60 og 70 barnedødsfall i Trondheim, opplyser Lars Svanholm ved Svanholm og Vigdal gravferd. Dette er barn fra 0 til 18 år.

Som småbarnsmor selv er det sterkt og vanskelig å lese disse historiene. Jeg kjenner at det gjør vondt, og hjernen vil helst ikke forholde seg til at dette har skjedd. Men det er viktig å lese videre likevel. Lese helt til siste punktum.

Jeg tror ikke jeg er alene om ikke å ville forholde meg til dette.

Vi vil hylle disse foreldrene som har så stort mot at de deler disse ekstremt viktige og nære historiene. Vi håper at flere hjelpes av at de forteller. Slik som de ønsker.

Alle vi som leser disse artiklene, har et ansvar. Vi skal åpne øynene for det som er vondt. Dette skal vi gjøre fordi det koster å dele historien om hvordan barnet ditt døde. Dette skal vi gjøre fordi samfunnet trenger mer åpenhet om dette, slik at ingen føler at de er alene. Når det verst tenkelige skjer. Dette skal vi gjøre fordi det vil gi oss mer forståelse for hvordan vi skal ta vare på hverandre som samfunn.

Dette er til ettertanke, og til refleksjon for oss alle.

– Det var godt å kunne dele sin historie med noen som forstod og kunne relatere. Det hjelper å snakke om det, og iblant trenger man hjelp til å sette ord på det man har vært gjennom, sier mamma Susanne til Nidaros. Hun mistet sønnen Kaare i krybbedød som 2-åring.

Vi som ikke har opplevd dette kan aldri fullt ut forstå. Men vi kan forsøke, og vi kan være der.

– Man trenger ikke si så mye. Det hjelper ikke å si at livet går videre. Det kan gå lang tid før man aksepterer at livet går videre. Folk må ikke være redd for å vise støtte. Taus støtte kan bety veldig mye.

Du er ikke alene.

– Man får god hjelp etter dødsfallet. Men etter begravelsen kommer tomheten. Da tenker ikke samfunnet på dem lenger, sier Lars Svanholm.

La oss endre dette, og vi kan begynne med å lese historiene i den stille uka.

De skal ikke være alene.

Kommentarer til denne saken