Gå til sidens hovedinnhold

Nå når alkoholserveringa er på plass og Solsiden er åpen, kan vi ta oss tid til å snakke litt om skolestarterne?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Vår datter var fire år da pandemien kom til Norge, nå er hun seks år og skal begynne på skolen – og alle overgangsrutiner og forberedelser er avlyst. Hun håper fortsatt at hun skal få se klasserommet sitt før sommeren, men det er høyst usannsynlig. Hun husker ikke tiden før Covid19 – men kjenner like fullt på at det siste halvannet året har vært proppfullt av restriksjoner og lite sosial kontakt.

Det har vært mye fokus den siste tiden på hva pandemien har frarøvet landets unge befolkning. Det har vært skrevet både kommentarer og debattinnlegg, kronikker og reportasjer om hva russen måtte ofre på grunn av covid-19, at studentene sliter på grunn av pandemien, at elever i både barneskolen, ungdomsskolen og videregående skole må avlyse både avslutninger, leirturer og annet.

Og med rette! I løpet av det siste halvannet året har den unge befolkningen tatt en stor støyt for å hindre spredning av pandemien, og for å beskytte den delen av befolkningen som er mest utsatt.

Men jeg synes det er rart at vi ikke har hørt mer om barnehagebarna, og hvilke endringer disse restriksjonene har ført til for denne gruppa unge. Erfaringsgrunnlaget mitt er følgende: Vi har to barn. En sønn som går på barneskolen i 2. klasse og en datter som går siste året i barnehagen, og vi mener uten tvil at er det datteren vår som har merket de største endringene i hverdagen på grunn av denne pandemien.

De nasjonale og lokale retningslinjene har ført til at hun nå i godt over et år har hatt gjerder og sperrebånd både inne i barnehagen og på uteområdet. Hun kan kun være sammen med sin avdeling, og i denne avdelingen (siden barnehagen har aldersblandede grupper) er det fire andre barn som er like gammel som henne. Dette vil si at kohorten til vår sønn som går i 2. klasse er på ca 60 jevnaldrede elever, mens det i datteren sin kohort er fire jevnaldrede barn. Før pandemien spiste barna frokost i barnehagen, og ordnet felles lunsj med nybakt brød hver dag, barna fikk være med å lage mat og rydde på kjøkkenet. Nå er det ikke noe frokost og lunsjen må bringes med hjemmefra - i hele perioden.

Sønnen som går i 2. klasse har i løpet av pandemien gått både på fotball, håndball, innebandy og turn - det er helt supert at man har prioritert de yngre når det gjelder idrett og deres behov for sosiale relasjoner. Men barnehagebarna har ikke tilbud om fotball og håndball og andre aktiviteter - disse tilbudene kommer først når barna begynner på skolen. I praksis vil det si at sønnen vår har vært aktiv med venner gjennom hele pandemien og hatt venner fra sin kohort på besøk støtt og stadig. Mens datteren vår har hatt et fåtall venner som hun har hatt kontakt med utenfor barnehagetiden, og kanskje ikke mer enn en gang hver 3. uke i lange perioder.

Datteren vår er skolestarter, men har gått glipp av all forberedelse og aktivitet rundt skolestart. Ikke blir det avslutning eller sommerfest i barnehagen heller. Innskrivingen på skolen ble avlyst, og erstattet med en mye kortere seanse i skolegården. Bli-kjent dagen ble fullstendig avlyst, en dag hun hadde gledet seg til lenge. Foreldremøte på skolen for foresatte til skolestarterne ble forøvrig også avlyst.

Dette har ført til at hun nå er skuffa over at hun ikke har fått bli kjent med skolen som skal bli hennes, og at hun er mye mer usikker enn nødvendig på hva dette nye (det å gå på skole) innebærer. I tillegg går ikke vår datter i en nærbarnehage (og det er det mange barn i Trondheim som ikke gjør) - så vennene i barnehagen begynner på andre skoler. Vanligvis så finnes det da lokale initiativer både av foresatte og foreninger som har som formål å samle barn som tilhører samme skolekrets, slik at de kan bli litt kjent på tvers av barnehagene før skolen starter.

Vår sønn gikk både på microfotball og var med på bli-kjent aktiviteter i regi av foreldregruppa i et helt år før skolen startet. Men all form for førskole-aktivitet eller grupper for de barna som skal begynne på skolen sammen har vært avlyst - så vår datter har ikke fått muligheten til å bli kjent med de barna som hun skal begynne på skolen sammen med. Dette kjennes litt ekstra i mammahjertet når man vet hvor viktig slike overganger og rutiner kan være.

Mitt inntrykk er at både media og det offentlige har vært opptatt av overganger mellom ungdomsskole og videregående skole, overganger til høyere utdanning, og elevers skolegang generelt. Men svært få har omtalt skolestarterne, eller overgangen fra barnehage til skole – og hvordan man nå skal legge best mulig til rette for at alle barn får en god start på skoleårene. Når man ser på de store variasjonen mellom årets overgangsrutiner i de ulike skolekretsene i Trondheim lurer jeg også på om kommunen og skolene (og barnehagene) har snakket sammen om dette i det hele tatt.

Heldigvis går datteren vår i en super barnehage, og har gode venner der - og heldigvis kjenner vi et par jenter i nabolaget. Men det er det jo ikke alle som gjør. Ikke alle har nettverk eller mulighet til å trygge barna i denne overgangen uten de vanlige overgangsrutinene. Hvordan påvirker dette de ekstra sårbare barna - når det har så stor påvirkning på vår datter? Og hvordan kan vi sørge for en best mulig overgang i mangel på de vante rutinene? Hvor store forskjeller har det vært mellom skolene når det gjelder forberedelser for neste skoleårs minste elever? Og har kommunen hatt noen form for strategi eller plan når det gjelder gjennomføring av overganger fra barnehage og skole?

Jeg kjenner i hvert fall at jeg i disse dager tenker litt ekstra på alle skolestarterne som snart har sin siste dag i barnehagen, og som virkelig har tatt en for laget i denne pandemien, men som enda ikke har en stemme til å si ifra selv.

Kommentarer til denne saken