Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I krisetider har folk en tendens til å flokke seg rundt nye profeter, og gjerne finne håp i skikkelser som i andre henseender kanskje ikke ville vært naturlige valg. Arbeiderpartiets krise har i så måte ikke vært annerledes – der populariteten Trond Giske opplever både er et forunderlig og åpenbart tegn i tiden. Han er kanskje ikke ny som profet, men han har i det minste vært borte en stund.
I en meningsmåling offentliggjort i dag er Ap og Sp jevnstore i landet. Uansett hvilken «spin» man forsøker å gi dette, ligger det an til å bli det dårligste lokalvalget for Arbeiderpartiet noensinne. Men der Ap synker som en stein på meningsmålingene, har lokallaget til Giske økt dramatisk. Dette gjør at mange setter sin lit til at det er han som skal gjenreise Arbeiderpartiet. Og selv om Giske har gjort sine feil, mener mange at det bare er han som eventuelt kan få det til.
Oppfatningen om Giske er nok svært aldersdelt. Der AUF i stor grad har vendt ham ryggen, ser en del eldre i Trøndelag det som at han har lidd urett med #MeToo-beskyldningene, og oppfatter dette som bare et spill i en maktkamp i partiet. På Sør Trøndelag Ap sitt årsmøte fikk Giske trampeklapp av deler av forsamlinga – rett etter at #MeToo-sakene mot ham hadde dominert mediene – mens AUFs representanter gikk i protest. Møtet var svært betegnende. Populariteten deler seg nemlig i stor grad mellom gammel og ung.
Redaktør Ingeborg (24) ut mot Giske-pris: – Absurd
I tillegg har Giske, med sitt Nidaros-partilag, på sett og vis også fått delt landet mellom storbyene og resten. Trønder-Avisa hadde en undersøkelse rundt årsskiftet, hvor ett av spørsmålene lød: «Er Trond Giske en del av problemet eller en del av løsningen for Arbeiderpartiet?»
I Trondheim sa 40 prosent at han var en del av problemet, mens 32 prosent mente at han var en del av løsningen. 28 prosent svarte «vet ikke». I Nord Trøndelag var det 34 prosent som var negative til Giske og 44 prosent som var positive. I Sør Trøndelag var 28 prosent negative til Giske, mens 46 prosent var positive. Støtten utenfor storbyen er med andre ord betydelig større.
Ser man på aldersskillet, var godt over femti prosent positive til Giske, blant de over 50 år, mens det blant de under 30 år var 47 prosent som mener han er en del av problemet, mens bare 20 prosent mente han var løsningen.
Det åpenbare spørsmålet blir: «Vil Giske noensinne kunne legge #MeToo-anklagene bak seg?» Det må faktisk til for at han skal kunne søke statsministertaburettet. Inntil så skjer, vil han bare være en irriterende, suksessfull lokalpolitiker som får gjennomslag i enkeltsaker.
Ble Årets trondhjemmer – nå gir Giske vekk pengepremien: – Det var en artig tvist!
Hvorvidt #MeToo-beskyldningene noen gang blir totalt glemt, er vel tvilsomt, men Giske har i alle fall lykkes med å skape et rom hvor #MeToo ikke er viktig. Og han klarer sågar å vinne velgere fra andre politiske fløyer.
Lederen i støttegruppa for Trond Giske er Høyre-mann, og Vårt Land kunne tirsdag avsløre at noen hadde meldt seg inn i Nidaros partilag uten å være klar over at det var Arbeiderpartiet. Kjennetegnet for en god politiker er evnen til å vinne sympati på tvers av partigrensene. Det må Giske sies å inneha – inntil det surrealistiske.
Samtidig er det tvilsomt om han noensinne vil bli tatt inn i varmen igjen, blant dem som styrer partiet i Oslo. Giske har på en måte lagd et opposisjonsparti, bare at han er i Ap.
I sitt strømutspill, gikk han steilt ut mot eget parti. For 40 år siden ville slikt gjort at han ble pælmet ut av partiet. Nå er imidlertid ikke tidspunktet for en grånende statsminister å leke høy og mørk.
Men det er fortsatt litt rart å se Ap ta rollen til Frp – på den måten at de kommer med harde utfall mot bestemmelser de selv gjør i regjering.
Trond er en strateg, men ikke noen stor taktikker. Han vinner popularitet lokalt, men flere stemmer begynner etter hvert å hevde at hans eneste bidrag er å ødelegge for resten.
Giske-effekt for Arbeiderpartiet
«Herregud, så synd jeg synes på Arbeiderpartiet. En personkult med en snittalder på 70 år har slått rot i Ap-bastionen Trondheim. I front står norgeshistoriens kanskje største brønnpisser og taler sin egen regjering midt imot, kun for å nære sitt eget ego», meldte MDGs Ask Ibsen Lindal onsdag kveld på Facebook.
Giske kan nok være ødeleggende for Ap i denne perioden – men når det er sagt, ødelegger resten av partiet godt nok på egen hånd. Trond skal ikke ha skylda for siste tiders svalestup på meningsmålingene, i alle fall.
10. januar i år fjernet Ap slagordet «Nå er det vanlige folks tur». Det har blitt harselert mye med det, og særlig i tråd med at avstanden mellom folk og politikerne i partiet har økt. Trond Giske har i denne prosessen vist seg som en forbløffende god kameleon. For 20 år siden var han opptatt av å henge med kronprinsparet og redaksjonen i Natt&Dag. I dag blir han sett på som mannen som representerer «gutta på gølvet». Folk oppfatter ham som en som er mer «nedpå» – og mannen for «vanlige folk».
Så, vil Giske være fornøyd med å bare bli et lokalt fenomen? Neppe. Under gårsdagens tale i Folkets Hus gikk han kun gjennom nasjonale vedtak. Det var rett og slett ingenting som handlet om Trondheim. Vyene er med andre ord større enn bare å være stor fisk i liten dam. Talen antydet på mange måter ambisjonene – og de er utelukkende nasjonale.
Reaksjonene hagler etter Nidaros-kåring: – Uheldig
Spørsmålet er bare om han noensinne vil få utløp for sine kongstanker i Ap. Her er jeg sterkt i tvil – med mindre partiet stuper så kraftig at man på en måte må begynne helt forfra igjen. Og Giske vil uansett – til evig tid – oppfattes som et uromoment. Da er mulighetene bedre, hvis han går ut og starter et protestparti. Giske vil sannsynligvis kunne erobre nok stemmer til å få stortingsrepresentasjon. Og som et parti venstresiden er avhengig av, vil det være adskillig boltringsrom.
Dette blir selvsagt bare spekulasjoner, men løsningen er ikke så fjern som man først kan tenke. Giske er allerede på kollisjonskurs med partiet i enkeltsaker. Han har horn i siden til Ap sentralt, for at de ikke støtter ham – og er det ett tidspunkt hvor det kan være strategisk riktig å prøve noe slikt, må det være nå.