Gå til sidens hovedinnhold

Mister man muligheten til å rette opp livet sitt fordi man har vunnet VM og OL-gull?

(Trønderdebatt)

Så har det skjedd igjen. Petter Northug har blitt stoppet etter å ha kjørt ganske så høyt over fartsgrensen, i ruspåvirket tilstand. Selvfølgelig elsker mediene dette, slike overskrifter fører til mange klikk og engasjement blant folk over hele landet. Northug er en helt for veldig mange, hvem har ikke stått foran skjermen og heiet og skreket for å få han først over målstreken. Jeg har i hvert fall gjort det!

Listen er lang over kjente og kjære som etter endt idrettskarriere pga. skade eller alder har havnet i trøbbel. For eksempel alkohol, narkotika og gambling. Jeg kan forstå de godt. Fotball var livet for meg, jeg hadde en drøm om landslaget i fotball, OL i Sydney 2000 var et mål jeg hadde da jeg spilte på Trondheims Ørn tidlig på nittitallet. Tanken om og bli profesjonell fotballspiller var også til stede, selv om det var langt mer uvanlig enn hva det er nå. Jeg levde og åndet for fotballen. Så ofte jeg kunne holdt jeg på med en ball eller trikseball, derav kallenavnet Balle. Jeg hadde jo mine ting jeg slet med, men fotballen gjorde til at jeg klarte å holde demonene på avstand. Så en dag i august 93, etter endt trening, skjer det. Jeg snur meg, tråkker i en dolp, og der ligger jeg. Det var så vondt at jeg ikke engang klarte å gråte. Jeg ble operert desember 93, trente meg opp og ble klar til balltrening sommeren 94. På første balløkt ryker kneet igjen, og derfra går det raskt utfor. Veldig raskt. Hvem var jeg når jeg ikke fikk spille fotball? Er jeg like mye verd? I tillegg kommer sorgen og savnet etter spillet og lagkameratene. Var livet verdt å leve uten fotball?

Jeg hadde som sagt mine demoner og spøkelser med meg, og når fotballen ikke var mulig, begynte jeg å falle utenfor! Vanket med feil folk, såkalte «JA folk» som Erik «myggen» Mykland kalte de. Da han la opp, mistet han også seg selv, og i stedet for og bli fortalt at livet kunne bli bra uten fotball, støttet «JA folkene» opp desperasjonen hans ved og tilby kokain. Han slet veldig, og fikk i sin tid en dom pga. narkotika. Da først ble han sett av folk som kunne hjelpe han. Han sonet straffen sin ved å være med Frelsesarmeens gatfotballteam rundt om i landet, holde foredrag og trente med de forskjellige lagene. Så det må jeg få si var en stor opplevelse, spille på lag med han ei treningsøkt. Gode minner! Jeg nevner også vår tidligere kombinertkonge Thorbjørn Løkken. Han ble sprøytenarkoman etter endt karriere. Folk heiet og ønsket han lykke til da han var åpen om det. Vi kan heller ikke glemme Ivers, som slet med alkohol fram til han dessverre døde for noen år siden. Han hadde også sine demoner. Men det var ikke lynsjestemning den gangen. Da hadde vi heller ikke internett. Lurer på hvordan det ville sett ut da?

Petter Northug er en mann av kjøtt og blod, og han har følelser som alle oss andre. Hvem vet hvor han hadde havnet uten idretten. Enkelte mennesker er mer søkende enn andre, og løser ting annerledes enn andre. Det kan være narkotika, alkohol, piller, gambling, shopping eller trening. Man begynner med noe som tar bort stress, vonde tanker og følelser, man får et kick, og de fleste vet jo at det føles godt. Avhengighet er aldri bra.

Så hvorfor vil folk nærmest halshogge Petter Northug? La det være klinkende klart; jeg tar avstand fra kjøring i ruspåvirket tilstand! Det er aldri greit. Men han er fortsatt et menneske, av kjøtt og blod, som tydeligvis sliter med et eller annet. Man kan ta avstand fra handlingen. Men tenk om alle som sitter i fengsel for diverse ting ikke skal få en ny sjanse? To strike, så er man ute liksom. Jeg tenker på hvor mange ganger jeg prøvde og bli rusfri! Hadde menneskene i mitt liv oppført seg slik, hadde jeg aldri vært der jeg er i dag! Man snubler, reiser seg, snubler, reiser seg osv. Priser meg lykkelig for at jeg ikke var en profilert person! Tenk å få hodet lagt på hoggestabben hver gang jeg snublet. Hadde ikke håndtert det særlig bra tror jeg.

Så folk må bare være fordømmende til kjøringen, greit! Men hva med mennesket Petter Northug? Fortjener han liksom ikke flere sjanser nå da? Kaster vi folk til ulvene så raskt? Alle kan snuble, om du er politiker, kongelig, idrettsstjerne eller den gjennomsnittlige personen i gata.

Vi må ikke glemme at mennesker har tatt livet sitt av mindre ting enn dette. Denne fordømmelsen av Petter kan i verste fall føre til at han får de tankene. At han har ødelagt alt, og livet ikke er verdt og leve. Er det det vi ønsker? Eller ønsker vi at Petter skal få hjelp og støtte når han legger kortene på bordet? Jeg følte skam og at jeg ikke var mye verdt etter at jeg snublet, følte at folk så ned på meg, og at jeg ikke hadde livets rett. Men så viser det seg at folk flest vil ditt beste. I hvert fall når man er åpen og ærlig. De synes det er bra jeg har fått livet på rett kjøl igjen. Det kommer alltid til å være noen som ikke ser at det skjuler seg et menneske med følelser bak et navn og ansikt, og de handlinger som blir gjort, må skilles fra den man er. Alle kan trå feil. Mister man muligheten til å rette opp livet sitt fordi man har vunnet VM og OL-gull? Hvem utnevnte oss til bødler? Hvem vet når noe slikt skjer med noen du bryr deg om? Skal du ikke støtte de da?

Jeg heier på deg Petter, håper du tar de rette valgene, og velger NEI-folk i livet ditt heretter. Folk som bare vil ditt beste. Men du må ville det selv også. Be om hjelp før det blir verre. Finn noe som gir deg de god følelsen igjen. Kokain gjør i alle fall ikke det!

Kommentarer til denne saken