(Trønderdebatt)

Jeg sitter og grubler litt om hvordan det blir på mandag. Det blir min første 8. mars etter jeg kom ut som transkvinne.

Jeg har fått bekreftet av familie og venner at de ser meg som en kvinne, at jeg er en kvinne, selv om jordmor sa ordet «gutt» da jeg ble født. Men… jeg bekymrer meg for hvordan denne kvinnedagen skal bli. Jeg er redd for at uttalelser fra feminister og kvinnebevegelsen skal prøve å så tvil og få meg til å føle skam over hvem jeg er. At jeg ikke er kvinne nok.

Det jeg savnet mest da jeg vokste opp som gutt var venninner og søsterskap. Det å kunne snakke med andre jenter som jente, og ikke som gutt. Å være en del av jentegjengen. Jeg gikk glipp av alt det, men er likevel utrolig glad for at jeg nå kan oppleve det i voksen alder. Jeg var samtidig utrolig heldig som hadde en mor som ikke reagerte på at jeg ville ordne henne på håret, bake, sy klær, bruke to timer på badet før jeg gikk ut osv. Jeg mener selvfølgelig ikke at det kun er jenter som driver med slike aktiviteter, men det er mange gutter som ikke tør pga stigma.

Vi er ikke menn i kjole, vi kler oss ikke ut som kvinner. Vi ble kledd ut som menn da vi var barn. Vi ble oppdratt som menn. Vi som kommer ut i voksen alder har regulert måten vi kler oss på for ikke å vekke oppsikt. Det finns feminine og maskuline personer i alle kjønn. Vi må alle få muligheten til å utforske og finne hva vi liker uten at våre nærmeste skal dømme oss og si at det ikke er greit. Det skader jo ingen om Ole vil gå i kjole. Det er de som ikke tåler dette som trenger hjelp til å forstå. Ikke nekt Ole å kle seg sånn som Ole ønsker.

Kvinner har sloss for å bli inkludert og likt behandlet. Den moderne kvinnebevegelsen har røtter helt tilbake til 1400-tallet. Ikke glem historien. Ikke la oss gå gjennom samme smerte, sorg og skam på grunnlag av uvitenhet.

Hvis vi ser tilbake på hvordan kvinner ble behandlet for 150 år siden, vil de fleste si at det var horribelt og umenneskelig, og de som ikke er enige i det, ser vi på som ufordragelige kjipe mennesker.

En dag kommer vi til å se tilbake på transfobi på samme måte som kvinneundertrykkelse og homofobi. Transpersoner er ikke et nytt fenomen. Det er ikke en oppfinnelse, en fase, en lidelse, en trend, en sykdom som skal kureres. Det som Esben Esther sier «et menneskelig talent».

Å si at økningen av antall transpersoner er bekymringsfullt og at det må reguleres hvor mange vi kan tillate at gjennomfører en overgang, er det samme som å si at hvis antallet homofile øker, må vi regulere hvor mange som får lov til å komme ut og leve som seg selv.

Vi er på rett vei, men vi er avhengige av å ha våre medsøstre på laget. Når feminister jobber mot oss, validerer de transfobi for alle som prøver å sette seg inn i hva det vil si å være trans.

Det jeg oftest får høre når jeg forteller at jeg er trans, er at de syns det er rart. Og det er ikke så rart. Jeg husker da en bekjent for mange år siden bytta navn. Jeg synes det var utrolig rart og skulle si Jannicke til mennesket jeg “følte” fortsatt hett Eva. Det tok ikke så lang tid før hjernen min ble vant til det, men jeg regner med jeg hadde brukt litt tid igjen hvis hun hadde byttet tilbake.

Vi er mennesker som er født med en kropp som ikke stemmer overens med hvordan vi føler oss. En kropp som samfunnet setter i en bås vi ikke føler oss hjemme i. La oss få lov til å leve som det kjønnet vi føler. Bruk litt tid på å la det synke inn, så blir det den nye vanen.

Det finnes lover, regler, praksis i helsevesenet m.m. som aksepterer og bekrefter at vi er kvinner, selv om vi ble tildelt et mannlig kjønn da vi ble født. Men den viktigste aksepten for oss er den som kommer fra menneskene vi møter i hverdagen.

Takk for at du leste, og gratulerer med dagen.

Vennlig hilsen Mina Emilie

Redaksjonen kjenner Mina Emilies fulle navn. -red.