NRK publiserte 4. mai en lang artikkel om tap av norsk natur. Vi mener artikkelen er tendensiøs og misvisende. Hvorfor det ikke stilles ett eneste kritisk spørsmål til den mangelfulle fremstillingen, kan bare rikskringkasteren svare på. Norsk natur og arealforvaltning er underlagt et svært strengt regelverk. Det er ikke mye aktivitet eller store inngrep som skal gjennomføres uten at det utløses krav om undersøkelser, konsekvensanalyser eller samlede vurderinger.

Dette har blitt en hel industri i seg selv. Aldri har det jobbet flere byråkrater på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå med disse spørsmålene. Fra 2019 til 2020 fikk Miljødirektoratet økt sin bevilgning fra 4.2 milliarder kroner til 5,2 milliarder kroner (!). Som samfunn har vi brukt store midler på kartlegging, kvalitetssikring og sertifisering gjennom de siste tiårene. Likevel er hovedbudskapet i denne artikkelen at det utelukkende går feil vei og at vi trenger enda mer byråkrati fremover.

Mye av poenget med arealforvaltning og innhenting av informasjon i forkant av beslutninger, er at beslutningsgrunnlaget skal være så godt som mulig, og at det skal være mulig å veie fordeler opp mot ulemper. Alle vet at nye veier, jernbaner, boligområder eller kraftledninger har en innvirkning på naturen. Det er det ikke mulig å utrede seg ut av. Vi kan imidlertid forsøke å gjøre inngrepene så skånsomme som mulig gjennom god planlegging og forvaltning. Dette gjøres ikke fordi noen synes det er morsomt å «bruke» natur, men fordi det er nødvendige investeringer for å sikre en god og ønsket samfunnsutvikling. Ulike naturinteresser står også ofte mot hverandre; hadde vi akseptert å bygge atomkraftverk eller bruke noe av gassen vår til kraftproduksjon, ville vi åpenbart ha spart norsk natur for store inngrep knyttet til produksjon og transport av elektrisitet.

Grunntonen i artikkelen er at all menneskelig aktivitet skader naturen. Det blir for oss mer et filosofisk spørsmål. Som mennesker har vi makt og mulighet til å påvirke naturen på en måte ingen har gjort før oss. Den muligheten bruker vi selvsagt, men i motsetning til artikkelen og ekspertpanelet vil vi hevde at vi også langt på vei tar det ansvaret som følger med i Norge.

Skogsdrift blir ofte, også her, fremstilt som en stor synder i norsk natur. Vi mener det er tendensiøst og grovt ufortjent. En kan få inntrykk av at Hessen og Steele ønsker seg en skogsdrift der det blir hogd ett og annet tre med hest og øks, etter søknad med tilhørende konsekvensutredning til et direktorat. Faktum er at det er stor netto tilvekst i norske skoger, og at den kunne vært betydelig større om vi hadde forvaltet skogene våre bedre gjennom mer hogst, planting og tynning. Det er også større mengder død ved i norske skoger enn det har vært på svært lenge, sannsynligvis siden middelalderen. Død ved er skog som råtner, her lever det mye artig og rødlistet. Mange av artene man er bekymret for har dermed bedre levevilkår enn på svært lenge. De siste rødlistene viser en positiv utvikling for mange av de truede skogslevende artene. Flere arter har fått en lavere truethetskategori eller er tatt helt ut av rødlista.

Det biologiske mangfoldet i skogen har følgelig økt i senere tid, stikk i strid med hva kjendisbiologer, alarmister og statsfinansierte NGOer roper ulv, ulv om. Dette skyldes ikke minst at skognæringa selv tar miljøhensyn ved å følge strenge miljøstandarder, samt at Landsskogtakseringen gjennomfører en systematisk overvåking av skogens biologiske tilstand.

Artikkelen viser et bilde som angivelig skal vise tapt «villmark». «Villmark» blir her likestilt med «inngrepsfrie naturområder» (INON), som teknisk er definert som all natur med fem kilometer eller mer fra tyngre tekniske inngrep. Begrepet inngrepsfri natur er svært omstridt. Det var innført av forvaltningen uten politisk behandling, og demokratiske myndigheter tok derfor grep og rettet opp dette. Årsaken er at hva som defineres som et tyngre teknisk inngrep er svært vidt.

Plutselig og vilkårlig fremstår det dermed som en gammel setervei ødelegger store naturområder. Det finnes det ikke noe grunnlag for å hevde, med mindre man lever bak et skrivebord og er mer opptatt av kart og definisjoner enn det som er den faktiske virkeligheten i felt. Det er synd og etter vårt skjønn misvisende at det fremstilles som om vi ikke har uberørt natur i Norge etter en definisjon som i beste fall er svært kontroversiell – i realiteten satt ute av drift.

Vi skal leve av naturen i Norge også i fremtiden. Den koronakrisen vi lever i nå kommer sannsynligvis til å gjøre det faktum mer synlig enn det har vært tidligere. Om verdien av oljeproduksjonen går ned, vil vi måtte erstatte den med verdier vi selv skaper på land og sjø om vi skal opprettholde levestandarden vår over tid. Dette vil blant annet gjøres gjennom aktiv, forsvarlig og bærekraftig bruk og forvaltning av norsk natur. Ikke flere utredninger, flere byråkrater og enda flere som skal leve av å vurdere andres arbeide og initiativ.

Les også

MDG-lederen: Mer penger i olje gir ikke grønne arbeidsplasser