Massive inngrep i urørt natur framstår som det tvert motsatte av naturvern

Foto:

Av

Ikke rart hubroen ikke er å se.

DEL

MeningerNorske vindmølleparker bygges ut for å forsyne Europa med rein, grønn energi. Kostnadsfri energi tatt ut av løse lufta, til erstatning for karbonbasert energi med forurensende CO2-utslipp. Det høres bra ut, men vindmøllene må reises og aller helst stå på de knausene og fjellpartiene der de kan fange stabil sterk vind. Så hvordan skal disse bærekraftige vidunderverkene reises på slike isolerte steder?

I et forsøk på å forstå rekkevidden av disse omfattende investeringene som går utenpå de fleste kommunestyrer, har jeg vandret gjennom noen av disse parkene som de så målbevisst misvisende heter. Jeg oppfordre andre til å gjøre det samme. Mitt læringsområde ligger i Fosen, og der er de høyst nærværende. Selv fra langt hold er de synlige. Rekke på rekke står de der og vifter til meg hele tida. På kartet, et kinasjakkbrett fylt med vindturbintårn. De foreløpig høyeste tårna her er 91 m høy, med en rotordiameter på 136 meter. Vindhastigheten øker sterkt med høyde, jo større jo bedre. Og det med størrelsen er det viktigste her.

For det mest kritiske med dette på litte lengere sikt, er veien som må bygges, sammen med hver utsprengt plattform, for å få alle installasjonene på plass. Veinettet er nesten ubegripelig omfattende. For veiene må være breie og solide, og uten skarpe svinger. Svikter de kriteriene vil slik tungtransport stoppe opp. Veiene må helt bokstavelig talt sprenges fram gjennom tidligere urørt natur, - skog, myr, fjell. Der ingen før har kommet på å bygge vei, investeres det nå tungt i den tenkte fremtidens energimarked. Det er dette som møter deg, om du tar turen til ditt nærmeste vindindustriområde. Det du ser er en naturkatastrofe.

Og etter alle de økologiske katastrofene vi har vært gjennom – tenk på overfiske av silda, eller utryddinga av kval, forgiftning av hele landområder med pesticider og industriavfall, og tikkende atomavfall og massive utslipp av CO2 og CH4 og alt det andre – så kan en undres over hvilken moderne klisjé dette er. En tragedie som lett kunne vært unngått er per definisjon en farse. Og det er der vi nå er med vindene som skal løfte oss opp og bærekraftig ta oss inn i en ny gullalder, den som avløser det svarte gullets æra. Det enkle faktum gjenstår at hvis antatt økt etterspørsel skal dekkes inn med mer vindkraft fra Norge, forutsetter det at stadig mer urørt natur blir gjenstand for samme behandling.

Vi har vært gjennom denne sirkelen før. Alle tiltakene som måtte på plass når skadeomfanget endelig ble erkjent om ikke forstått og vedgått. Vi har sett fangststopp, moratorier på hvalfangst, slutt på bruken av freon, internasjonale forpliktelser for utslipp av CO2 og opprenskning av mang en byfjord. Anerkjennelsen av problemene, og av ansvaret, har manifestert seg ved opprettelse av naturvernområder, og stadig sterkere innsats mot forsøpling av naturen. Opprydding av skytefelt på Hjerkinn. Fjerning av alle spor etter gruvedriften i Svea på Svalbard. Strenge reguleringer av jakt og fisk, for ikke å snakke om motorisert ferdsel! Vern av truede arter, på land, i hav og i lufta. I sum som en overordna regel: Bruk, ikke overforbruk! Det er blitt en del av den daglige bevissthet for de fleste av oss. Det er blitt en del av vår kultur. Men det er visst en fremmed kultur for forkjemperne for vindturbintårnenes innmarsj i norsk natur.

Med respekt for det som sies å om å være intensjonene bak, - denne formen for massive inngrep i urørt natur framstår som det tvert motsatte av naturvern.

Foto:

For tungtransport er denne veien opp til turbintårnene både brei og flott. Jeg har den for meg sjøl, men må vel regne med en og annen servicebil på oppdrag. Den later til å være bygd etter omtrent samme standard som den nye veistrekninga på Fv 715 mellom Vanvikan og Åfjord, minus asfalt. Til forskjell fra Fv 715 er denne bygd utelukkende for ett eneste formål, å få turbintårna på plass.

På Storheia Vindpark står det 80 turbintårn. De er 87 meter høye og har en rotordiameter på 117 meter. Å få de på plass har krevde 6,2 mil ny vei. I Roan Vindpark står det 71 tilsvarende turbintårn. Det forutsatte 7 mil ny vei. Til sammen omtrent nøyaktig samme veilengde som bilturen fra Trondheim til Bessaker.

Hvis vi tenker oss at hver meter påvirker det omkringliggende landskapet i en bredde på gjennomsnittlig 12 meter, hvor mange kvadratmeter land blir da berørt bare av denne veiutbyggingen?

13,2 mil = 132 000 meter

132 000 meter x 12 meter = 1 584 000 m2

Den samlede nyveilengden for alle vindindustrianlegg i Trøndelag er oppgitt til å være på 39,2 mil. Med den veilengden på plass når du fram til samtlige 423 turbintårna fordelt på alle de 15 vindindustrianleggene i Trøndelag. Lite er sagt om arealet. Med bil vil 39, 2 mil ta deg hele veien fra Trondheim gjennom Østerdalen til litt sør for Hamar.

Når vindmølleapostlene argumenterer ut fra å representere det beste, er det lett å fortape seg i de gode intensjonene som i dette tilfelle er synonymt med naturkatastrofe. For dette er uopprettelig skade på umistelig areal. Det har jeg lært av å gå disse veiene, i de tidligere så godt som urørte heiene.

Fått nok nå. Tar av fra den nye tungtransportveien. Går over en fjellrygg og forsvinner ned gjennom en skogkledd li i en sidedal som etterhvert fører fram til bebyggelse. Hører motorsag og lyden av skogsdrift i lia på sørsida av dalen. Får en kort prat med en av dem som jobber der. De er i ferd med å ta ut hogstmoden skog. Skulle tatt ut en teig på nordsida av dalen også, men var blitt stoppa. De rette folka visste at det befant seg et hubroreir opp i fjellhenget. Jeg ser oppover dit. Men alt jeg ser er toppen av en vindmølle som stikker opp opp over fjellkammen og veiver med vingene. Tre vinger i stadig bevegelse med et vingespenn på 117 meter.

For hver omdreining skjærer hver vinge gjennom en luftflate på 10 746 m2. Ikke rart hubroen ikke er å se.

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags