Marvin Wiseth om tusenårsjubileet: Det skjedde en markert endring i folks syn på Trondheim.

Marvin Wiseth i 1997.

Marvin Wiseth i 1997. Foto:

Av

Det manglet selvsagt ikke på skeptikerne.  Ofte hadde de hatt rett, men ikke denne gangen. 

DEL

Meninger (Trønderdebatt) Trondheims feiring av sitt tusenårsjubileum i 1997 har spilt en stor rolle for å styrke byens identitet. Tusenårsjubileet ble fantastiske dager som sett i ettertid, har gitt oss som trøndere og Trondheimere mer kunnskap og stolthet over vår egen historie. For å forstå hvorfor tusenårsjubileet var så viktig og hvorfor byens historie spilte en avgjørende rolle, er det nødvendig se på hvordan situasjonen i Trondheim var på åttitallet.

På åttitallet lå depresjonen som et tykt teppe over byen. Viktige bedrifter var blitt nedlagt eller ble oppkjøpt og fikk flyttet både hovedkontor og beslutningskompetansen ut av landsdelen. Politikerne var problemorientert og ropte stort sett på staten.

Byen tapte de fleste lokaliseringskampene. Det var en ensidig fokusering på alt som var galt og politikerne snakket Trondheim enda lengre inn i krisa. Politikerne ble fulgt opp av representanter for lærerne som sto frem i Dagsrevyen og advarte familier mot å flytte til Trondheim. Skolene i byen var så dårlige hevdet de, at barna ville få mangelfull undervisning.

Manglende prioriteringer fra politikerne hadde medført at både undervisningssektoren og særlig eldreomsorgen slet. En kan vel trygt hevde at selvtilliten ikke akkurat var på topp. Spørsmålet om trikkens fremtid var et stort diskusjonstema. Håndteringen av trikkesaken økte ikke politikernes status.

De bedrøvelige tider ble nærmest dyrket. Det gikk ikke akkurat Trondheims vei.

Byen lette også etter sin identitet. Hva skulle en kalle byen? En rekke benevnelser ble brukt. Det var Viking-byen, Teknologihovedstaden, Norges historiske hovedstad, Trehusbyen og flere med. Den som kanskje festet seg best, var nok Teknologibyen.

Det var umulig å tenke store tanker eller ha ambisjoner på vegne av byen. Folk som angivelig mangler bakkekontakt, har aldri stått sterkt i Trondheim. Dette ble nok også avgjørende for at bystyret noen år senere sa nei takk til å søke om å bli europeisk kulturby. En av byens aviser slo til med følgende over hele forsida «Hurra - vi ble ikke europeisk kulturby».

Det var ikke lett å få gjennomslag for at en burde kunne ha flere tanker i hodet samtidig. Jeg tror byen valgte feil strategi med å snakke om «rettferdighet» og at «nå er det vår tur», i stedet for å trekke frem byens fortreffeligheter og store kompetanse i kampen om statlige nyetableringer. Stort sett var det bare RBK som lyktes, noe som både Trondheimere og trøndere kunne være stolt av.

Det var min egen farmor som fikk meg til å tenke og konkludere om at tusenårsjubileet og byhistorie kunne være noe som kunne hjelpe mot manglende selvtillit og identitet. Hun snakket mye om Trøndelagsutstillingen i 1930. Utstillingen fant sted fra juni til oktober og var først og fremst viet næringslivet. Dette var den største næringslivsutstilling i Norge frem til da. Tilsammen godt og vel 1 900 utstillere deltok. Farmor snakket med entusiasme om alt det flotte hun og farfaren min hadde opplevd på utstillingen. De følte at verden var kommet til lille Trondheim.

Kongebesøk og kafébesøk var ikke dagligdags i 1930. Dette snakket hun om, femti år etter. Og da tenkte jeg at denne følelsen av stolthet og glede som hun kjente på så mange år, var noe en kunne bygge videre på. Jeg så ikke faren for at dette kunne skade folkehelsa.

Trondheim kommune hadde allerede på åttitallet så smått begynt å tenke på jubileet. Det skjedde imidlertid ikke så veldig mye før tempoet ble satt opp på tidlig nittitall. Det skyldtes først og fremt at nå var 1997 så nære at nå måtte en starte opp, dersom det skulle bli et ordentlig jubileum. Daværende ordfører Per Berge var uten tvil en by-entusiast. Fra administrasjonen i kommunen stilte Børre Skaslien som var byplansjef på denne tiden. Han hadde også vært sentralt i gjennomføringen av Cicignonjubileet i 1984. Han var uten tvil rett mann på rett plass. Kreativ og med evne til å tenke stort. Dessverre døde Skaslien like før jubileet.

Det sier seg selv at det var ikke direkte noen parade-marsj å få gjennom bevilgningene til jubileet midt under for eksempel krisa i eldreomsorgen. I tillegg ble Trondheim kommune satt under administrasjon i 1991 på grunn av underskudd i kommuneøkonomien. Motstanden for å bruke ekstra kommunale penger på et jubileum var sterk. Berettige krav fra mange brukere av kommunale tjenester protesterte heftig mot dårlige tjenester.

Midt oppe i dette skulle jeg som ordfører ønske et landsmøte velkommen til Trondheim. Jeg valgte en strategi med å dele høydepunkter fra byens ærerike historie iblandet trøndersk humor. Responsen var sterk og udelt positiv. Landsmøtedeltagerne flokket seg rundt meg etter åpningen og var rause med rosen. Det samme var de Trondheimere som deltok. En av dem sa. «Tror du tok en stor sjanse nå, men du verden du lyktes. I alle fall i denne forsamlingen».

Folks følelse av identitet og tilhørighet på virkes av en rekke faktorer. Det er ofte slik at identiteten og selvforståelsen kommer fra det å høre til et sted. Når dette stedet som Trondheim i tillegg har en lang og ærerik historie, kan dette gi en stor merverdi.

Hele tusenårsjubileet ble et prosjekt som gikk ut på å bygge stolthet og identitet. Det er enkelt å forstå at dersom du ikke har kunnskaper, så kan du heller ikke være stolt. Jeg er overbevist om at vi mennesker trenger å være stolte over egen kultur og egne ferdigheter for å prestere godt. Det å oppleve noe sammen med andre gjør også noe med totalopplevelsen.

Ved folkelighet, kunnskap og deltagelse skulle tusenårsjubileet skape stolte innbyggere. Målsettingen var at dette skulle bli en historisk markering – og en fest for alle. Dette skulle ikke bare være lokalt og regionalt, det skulle også være en nasjonal og internasjonal begivenhet.

Trondheim Aktivum innførte noe de kalte Autorisert Trondheimer hvor kunnskap om byens historie var fundamentet. Det var tre nivåer innenfor begrepet Autorisert Trondheimer hvor graden av opplæring avgjorde om du endte opp med gull, sølv er bronse-status. Alle som jobbet frivillig i 1997 fikk opplæring i vertskapsrollen og selvsagt hovedpunktene i byens historie. Med flere tusen deltagere ble dette en særlig viktig «hær» av nyfrelste historisk bevisste byborgere. Et nyskrevet historieverk for Trondheim kom også i 1997 for å gi, som det i het i forordet; «rik og sann kunnskap om by historien».

Det manglet selvsagt ikke på skeptikerne. Ofte hadde de hatt rett, men ikke denne gangen.

Det skjedde en markert endring i folks syn på Trondheim. Byens egne innbyggere ble mer bevisste og stolte av byen og folk utenfra ble mer positivt innstilt til Trondheim. Et aldri så lite høydepunkt kan vi kanskje kalle kong Haralds ord:

«Vi føler vel, som så mange andre nordmenn, at det bor en skaptrønder i de fleste av oss».

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags