Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg så i forrige uke en TikTok jeg ikke greier å glemme. Imellom 150 søte hundevideoer og dårlige treningssnutter kom det opp ei tenåringsjente med arr nedover armene, rennende blod og caption «Når du må vekke mamma for å dra på legevakta..» I kommentarfeltet var det flust av andre tenåringer som skrev ting som «ja uff det er så flaut», «er verre når mamma sier at jeg overdriver og snur ryggen til», «åh pappa hadde klikket på meg om jeg fikk blod på teppet» og «ikke kutt så nærme pulsåra når du er hjemme, da slipper du kjeft».
Siden jeg er mamma selv, begynte jeg å grøsse.
Som forelder er barnas lykke og helse det viktigste i verden. Det skal i hvert fall være det. Men mange tenåringer vokser opp i hjem hvor angst, selvskading og selvmordstanker blir møtt med en sur mine og ett skuldertrekk. Det er nesten så enkelte foreldre skammer seg over at det blir synlig for andre at barnet deres ikke har det bra. Men hvorfor avvise barnet ditt når det kommer direkte til deg og spør om hjelp?
I tillegg det kommer stadig fram rapporter om at de psykiske helsetilbudene for unger er mangelfulle. Når ikke man for hjelp hjemme, hvor skal de kunne snu seg da? Selvskading er ikke noe som ble oppfunnet etter sosiale medier kom, hvorfor er det ikke mer kunnskap og forståelse for temaet? Hvor mange barn og tenåringer skal vi risikere å miste før slike ting blir tatt på alvor?
Selv håper jeg at mine barn tør å ta praten med meg før jeg blir vekket med beskjed om at «mamma, kan vi dra på legevakten?». Jeg vil heller høre om angstanfall, kjærlighetssorg og vanskelige dager enn å vente til jeg ser arr nedover armene for å så komme med «slutt med det tullet, du overdriver» eller andre setninger som viser at man ikke tar ungdommens følelser seriøst. Jeg vil heller pendle mellom ørtogførti møter med skolen, helsesøster og andre instanser enn å vite at mine tar problemene sine ut på egen kropp.
Til dere foreldre med tenåringer: Vær raus, still spørsmål, vis at du bryr deg, tilby støtte, og om du som forelder ikke er nok hjelp så følg dem til helsetjenester. Det er ingen kister som er tyngre enn de som tilhører de unge som ikke orket mer.